Jeg kom over en historie som gjorde dypt og uslettelig inntrykk i min tid som feltarkeolog.
Det var en trase som skulle undersøkes for kulturminner. Vi kom til ei lita bygd med noen få hus. Et av dem så fraflytta ut. I utkanten fant vi en heller hvor det var lagt en del søppel og gammelt utstyr. Blant annet et par fiskesøkker, som jeg syntes det var for galt skulle gå til spille. Jeg tok dem med meg.
Vi gikk mot det fraflytta huset. Kollegaen min var på vei for å titte inn i vinduene da jeg så at vinduet i andre etasje var åpent. Gardinene rørte på seg. Det kunne ha vært vinden, men det hang også tørrfisk på trappeinngangen. Denne merkelige følelsen av å bli gransket uten å vite sikkert om man ble det, blandet seg med en visshet om at vi ikke var velkomne. I farta tenkte jeg ikke på å legge tilbake fiskesøkkene. Vi ville bort, raskt.
Senere på kvelden returnerte jeg. Jeg hadde laget en avtale med mannen i nabohuset om intervju. Etter å ha forhørt meg grundig om eldre bygdehistorie, fortalte jeg om episoden tidligere på dagen. Det var da jeg fikk høre om den umulige tilgivelsen, om sår som ikke leges og om å bo oppi et åsted.
Det var to brødre som bodde i bygda. Den ene fikk jobb "ute", og var borte i lange tider av gangen. Den andre var hjemme. En einstøing. Det var en familie som også bodde i bygda. En storfamilie med tre generasjoner i samme hus. Man hadde hatt ei feiring, einstøingen var invitert, kom og gikk som normalt. Om natta kom han tilbake til huset. Alle der sov. Han tente på huset, og de som løp ut, ble skutt. Fire mennesker tok han livet av, de andre fire fikk alvorlige skuddskader. Så skjøt han seg selv.
Mannen som fortalte denne historien, var en av dem som ble skadet.
Han fortalte videre at det vi hadde trodd var et forlatt hus, var bebodd av einstøingens bror. Broren, som ikke kunne tilgi seg selv. Ikke kunne tilgi at han ikke hadde forstått, ikke sett det komme. Han som tok all skyld på sine skuldre. Han snakket aldri med noen, og gikk kun ut om natta. Han ville bare være i fred. Den umulige tilgivelsen.
Fiskesøkkene? Jeg ble bedt om å beholde dem.
Denne historien burde kanskje forblitt hos meg, men den plager meg med ujevne mellomrom. Jeg klarer ikke å sette ord på hvorfor. Det er nå ti år siden den ble meg fortalt. Jeg velger å fortelle den, i håp om å bli kvitt følelsen av nummenhet og uforstand den gir meg. Kanskje jeg vil forstå den bedre nå. Jeg vet ikke om det var ønskelig å føre den videre, men jeg mener å ikke ha fått noen munnkurv.
