Blikktrommen - du fantastiske teater



Fra filmen Blikktrommen (1979)

 Jeg liker teater. Etter å ha sett kun barneforestillinger i en del år nå, har gleden over å få se voksenteater tatt overhånd.

Valget falt på Blikktrommen denne gang. Jeg har ikke lest boka av Günther Grass, i alle fall ikke i voksen alder, og det er lenge siden jeg så filmen. Dermed kunne teaterstykket få danne sitt eget inntrykk.

Kanskje det er min forkjærlighet for sterke krigsdrama, min oppvekst med andre verdenskrig som Historie Man Skal Kunne, min sans for Anneli Drecker eller kun min nyopplevde sans for teater: Forestillinga satt i alle fall som et skudd (nesten bokstavelig talt).

Jeg sitter igjen med sterke opplevelser, og det gjør seg gjeldende i ønsket om å lese boka, se filmen om igjen og å lese mer om epoken. Bøkene venter i hylla. Det er kun tid som setter grenser.

Bør ses: http://www.ht.tr.no/index.php/theatre/showview?iShowID=343 (siste forestilling 9. februar).




Min neste klassiker?



Solsidens ansvar

Foregående uke gikk Marte Krogh i baret. Dama har gått hen og giftet seg med en styrtrik mann, for deretter å bære fram hans barn. Mer skal ikke til før magasiner som Mamma kommer styrtende og skal intervjue Marte. Så lite jeg enn har lyst til å referere til saken der hun blamerte seg, så må jeg vel det: http://www.mamma.no/mammaliv/livet-p%C3%A5-solsiden

Med vaskehjelp og au pair, klarer stakkars Marte å lire av seg en hel masse fjas, og dertil legge til at småbarnsmødre må ta seg sammen og trene mer. Det er i hvert fall det som kommer fram i Mamma.

Huff og huff. Med dette blir stakkars Marte skyteskive for 90 % av nåværende, forhenværende og blivende småbarnsmødre (og sikkert en del småbarnsfedre også). Stakkars Marte har tydeligvis lirt av seg litt vel mye. Hun har ikke fått medietrening i gave fra sin styrtrike mannemann, og hun har tydeligvis trodd at hun snakket med noen som tok hennes parti.

Hva er det Marte har glemt? Jo, hun har glemt sitt sosiale ansvar, solsidens ansvar. Her er det ikke janteloven jeg snakker om, men det er den gjengs oppfatningen at vi har (noenlunde) like muligheter i dette landet. Hun har glemt at det er ikke alt man behøver å snakke høyt om, f.eks. vaskehjelp og au pair, og når man snakker om det, bør man i alle fall være ydmyk nok til å sette pris på de fordelene man får.

For å sette prikken over i'en, glemmer Marte i tillegg en særdeles viktig ting når du er i en priviligert situasjon - nemlig at du også sitter i steinhus. Sitter du i steinhus, må du være forsiktig med champagneglasset du holder i handa. Et champagneglass brukes best til å drikke dyr champagne av. Ikke til å slippe ned på gulvet. Da blir det nemlig veldig mange knuste biter å plukke opp.

Stakkars Marte, jeg synes oppriktig synd i henne. Jovisst gir det mer overskudd å trene, men det gir også overskudd å få en dose sammenhengende nattesøvn. Om muligheten byr seg, gir det dessuten overskudd å få sitte rett opp og ned i fem-ti minutter og få fred. Trening sliter deg ut dersom du ikke har noe å gå på. Det kan hun sikkert ikke vite, som har overskudd til det meste. Det kan likevel være klokt for Marte, og andre såkalte finansfruer, å forsøke å tenke før de gjør seg til venns med journalister i dameblader.

Tankespinn i januar

Januar er ein månad som tradisjonelt tappar meg for energi. Eg er trøytt heile dagen, og kan finne meg sjølv sovande over tastaturet på jobb. Etter arbeidstid må eg leggje meg, og tida med ungane går til soving. Frå sju til ti-elleve på kveldane kjenner eg meg ikkje like ille, men klokka elleve må eg vere i seng for i det heile tatt å ha ein sjanse i kampen for å stå opp om morgonen. Og slik går dagane...

Det vil seie - i år er det ikkje like ille. Jo, eg klagar, og dei mørke dagane er... mørke..., og eg skulle gjerne ha sove over dei. Likevel er det håp. Eg har starta treninga, som eg bloggar om i http://senpai-elisabeth.blogspot.no/ . Eg prøver òg å høyre på kroppen min, å ikkje brenne alt krutt no i første del av månaden.

Det er av den grunn eg har eit par tilmålte timar med sofasyssel no på kvelden. Blogging og strikking om kvarandre. Eg strikkar vottar, og er nettopp ferdig med Lillehammervottar til poden. Slik ser den ut (men med fleire feil i mønsteret, ein liten "personleg touch" - på ugodt norsk):


(Biletet låg på nett og tilhøyrer bloggen "Ann-Magritts hobbysysler")

No held eg på med vottar til tøtta mi. Ho har valt Trysilvottar:



(Bildet låg på nett og tilhøyrer bloggen "Den tapte tråd")
Eg sitt med andre ord og strikkar i tradisjonsrike, norske mønster. Idet eg gjer det, prisar eg meg lukkeleg over at ein Framstegspartipolitikar som Christian Tybring-Gjedde ikkje får definere norsk kultur, og at vi har ein kulturminister med bein i nesa. Ho heiter noe så framandarta som Hadia Tajik, og er ein norsk muslim. Ho lar korkje Tybring-Gjedde eller andre som vil verne om eit ikkje-eksisterande status quo få stå uimotsagt. Ikkje lar ho dei få ta oss tilbake til eit ikkje-eksisterande 50-tals-Noreg heller.

Det kan faktisk sjå ut til at Noreg har fått ein kulturminister eg kan like, ein kulturminister som veit noe om kultur.

PS: Eg får av ein eller anna grunn ikkje laste ned eigne bilete til bloggen min for tida, og måtte difor bruke nettbilete.