Fransk på norsk - Delphine de Vigan

Å være smittefarlig innebærer at man må være hjemme fra jobb. Helst holde senga. Mye soving, men lesing må også til i bedre perioder.

Hva er vel da bedre for en tidligere frankofil enn å kose seg med en fransk forfatter, oversatt til norsk for enkelhetens skyld?

Delphine de Vigan har gitt ut syv bøker så langt. Noen av dem er oversatt til norsk. Jeg har tidligere lest "Underjordiske timer" (no. utg. 2010), og nå har jeg endelig fått lest hennes hittil mest prisbelønte roman "No og jeg" (no. utg. 2009).

Jeg vet ikke egentlig om jeg vil kalle bøkene hennes franske, eller kun parisiske. Det er lenge siden jeg frekventerte de parisiske gatene, men jeg kjenner igjen stemningen. Jeg kjenner igjen storbyen i "'Underjordiske timer" og de bostedsløse i "No og jeg". Jeg kjenner igjen den fatalistiske holdningen til brorparten av parisere/franskmenn. Oppgittheten og det underliggende skriket. Begge bøker er geniale i den åpne slutten, og begge bøkene ungår den amerikanske hangen til "happy ending" til tross for at man heller ikke får malt opp noen tragisk slutt. Muligheten er der, selvsagt.

Det kommer en ny bok fra Delphine de Vigan, oversatt til norsk, denne høsten. "Alt må vike for natten" heter den. En roman/dokumentar om forfatterens mor. Jeg skjønner at den må leses. Samtidig tenker jeg at dette er såkalt kvinnelitteratur, men i dette tilfellet er jeg glad for å være kvinne slik at jeg kan lese denne typen litteratur uten at noen ser skjevt på meg.