fredag 7. september 2012

Linda Boström Knausgård: "Grand mal"

For å si det med en gang: Du må være, eller i alle fall må JEG være i rolig, fredelig humør og ha godt med overskudd for å lese denne novellesamlinga. Her er det så mye hudløshet, tristhet, redsel og gudene vet hva, at jeg mister grepet og i alle fall forståelsen. Å lese denne mens jeg var hjemme med forkjølelse, var ikke så verst. Jeg trivdes med de første novellene. Å sette seg ned med den etter et par stressende jobbdager, nei det gikk ikke!

Det er nok ingen dårlig bok. Språket er ikke ille. Forfatteren får fram "grand mal", altså "stor sykdom" om man oversetter rett fra fransk. Det er også navnet på et tungt epileptisk anfall.

Jeg mister, dessverre, rett og slett tålmodigheten med novellene etter hvert. Jeg trives ikke med dem. Det er mulig at jeg på et eller annet tidspunkt tar opp ei Knausgårdbok igjen, men da vil neppe forfatteren hete Linda til fornavn.

onsdag 5. september 2012

Fransk på norsk - Delphine de Vigan

Å være smittefarlig innebærer at man må være hjemme fra jobb. Helst holde senga. Mye soving, men lesing må også til i bedre perioder.

Hva er vel da bedre for en tidligere frankofil enn å kose seg med en fransk forfatter, oversatt til norsk for enkelhetens skyld?

Delphine de Vigan har gitt ut syv bøker så langt. Noen av dem er oversatt til norsk. Jeg har tidligere lest "Underjordiske timer" (no. utg. 2010), og nå har jeg endelig fått lest hennes hittil mest prisbelønte roman "No og jeg" (no. utg. 2009).

Jeg vet ikke egentlig om jeg vil kalle bøkene hennes franske, eller kun parisiske. Det er lenge siden jeg frekventerte de parisiske gatene, men jeg kjenner igjen stemningen. Jeg kjenner igjen storbyen i "'Underjordiske timer" og de bostedsløse i "No og jeg". Jeg kjenner igjen den fatalistiske holdningen til brorparten av parisere/franskmenn. Oppgittheten og det underliggende skriket. Begge bøker er geniale i den åpne slutten, og begge bøkene ungår den amerikanske hangen til "happy ending" til tross for at man heller ikke får malt opp noen tragisk slutt. Muligheten er der, selvsagt.

Det kommer en ny bok fra Delphine de Vigan, oversatt til norsk, denne høsten. "Alt må vike for natten" heter den. En roman/dokumentar om forfatterens mor. Jeg skjønner at den må leses. Samtidig tenker jeg at dette er såkalt kvinnelitteratur, men i dette tilfellet er jeg glad for å være kvinne slik at jeg kan lese denne typen litteratur uten at noen ser skjevt på meg.

mandag 3. september 2012

Ida Zachariassen Sagberg: "Snart er det oss"

Ida Zachariassen Sagbergs bok "Snart er det oss" er ei novellesamling som geografisk sett finner sted i Tromsø. Det er ei av de få bøkene jeg har lest der jeg så til de grader kjenner meg igjen i kulissene.

Novella "Snart er det oss" gjør opptakten til boka. Den gjør et sterkt inntrykk på ei småbarnsmor som bærer et brennende ønske om å se sine barn bli voksne. Etter å ha lest denne, tenkte jeg at det kanskje var det greieste å lese de neste også en etter en. Riktig fordøye dem. Det tenker jeg ofte etter å ha lest ei god novelle.

Det gikk riktignok litt tid etter å ha lest novelle nummer en, men deretter ble det umulig for meg å holde igjen. Jeg slukte resten av novellene. I et jafs. Boka var med meg rundt omkring i huset, i påvente av at ungene skulle sovne, ved siden av fatet ved kveldsmåltidet, i godstolen foran tv-en - som jeg ikke så på.

Ida Zachariassen Sagberg: Det er ikke noen vits i å si annet en at jeg digger novellene dine. Kanskje fordi jeg er fra Tromsø? Jeg forteller ikke mer. De andre får heller lese og kose seg!