lørdag 28. juli 2012

Regnfull juli - alternativ sommer

Det finnes et ordtak som sier "Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær!" I løpet av mine år som feltarkeolog mener jeg å ha motbevist dette ordtaket. Jeg kjøpte gjerne det beste de hadde å tilby på markedet, likevel var dag ut og dag inn fylt med regnvær ei utfordring av de store.

Nå er jeg ikke lenger i felt, men jeg mener jo likevel at man skal finne på noe uansett vær. Gjerne ute, men jeg har da barmhjertighet: Det er sletts ikke nødvendig å være ute hele dagen i dårlig vær.

En regnfull juli har ført til inneaktiviteter jeg, av erfaring, har vært sikker på at det ville ta måneder og år å få gjort. Blant annet har det blitt ryddet i bladbunken i skuffene og rommene under stuebordet. En jobb av dimensjoner. Jaja, nesten ferdig. Det er enorme mengder av aviser, magasiner, blader og annet spennende som har samlet seg opp der. Interessante artikler, spennende oppskrifter, oppildnende programmer for hvordan i all verden en skal komme seg i bevegelse og så videre, og så videre....

Mye har blitt kastet. Enkelte, altfor spennende saker, har blitt revet ut og spart. Noen magasiner har jeg lyst å lese fra begynnelse til slutt. Er det rart det fylles opp?

Vi har forresten nærmest sluttet å kjøpe aviser. Vi får aldri lest dem. Kall det gjerne prioritering, men aviser leses kun på jobb og på nettet hjemme. Hverdagen blir for travel, og tidstyver - som blogging og sosiale medier - er det altfor mange av, og (dessverre?) litt for morsomt å holde på med.

Og sånn går no dagan...


Eksempel på hva som kan bli liggende under stuebordet.


torsdag 26. juli 2012

Rune Belsvik: "Ho som var så søt"

La meg like godt seie det først som sist: Rune Belsvik si bok "Ho som var så søt" er eit praktfullt stykkje nynorsk litteratur.

Belsvik skriv om ei kvinne som har runda seksti år. Ho et for mange pillar for å roe seg ned. Ho slit med redsle for omverda, sosial angst, og kanskje mest angst for seg sjølv.

Boka skildrar ei flink jente som i barndomen bur saman med ein far som er såkalla periodedrankar, og ei mor som bruker ho som ein buffer mellom mot faren. Ho har óg ein bror som blir lite omtalt i boka. Jenta, Berit, har utsjåandet med seg. I ung alder blir ho offer for eit overgrep som ho vel å ikkje snakke om. Med dette som bakgrunn, drar ho til ein by for å studere etter endt skolegong.

Berit er på ingen måte dum, men ho er einsam. Ho lever i trua på at ho kan gjere seg populær med hjelp av kroppen sin. Ho kjenner seg fri og i førarsetet når ho forførar menn, men fridomen ho kjenner møtast etterkvart med forakt hos andre - og ikkje minst hos ho sjølv. Manipulasjonen av menn fell tilbake på ho sjølv. Ho blir sett på som ei hore, og ser etter kvart på seg sjølv som verdlaus.

Til slutt finn Berit ein mann som elskar ho for kven ho er og ikkje klarer seg utan ho. Likevel klarer ikkje Berit å fri seg heilt frå veremåten sin. Ho tyr stadig til andre menn for å kjenne seg attråverdig og for å vise mannen at ho har ein eigen fri vilje. Dei held i hop, og ekteskapet skildrast med varme av Belsvik.

Eg kjende mange skjebner igjen, og mange lesarar kunne nikke gjenkjennande til mykje av det Belsvik skildrar. Jentene som trur likestillinga har nådd så langt at dei kan leve som noen gutar, sjekke opp og bruke andre menneske som brikkar i eit spel dei ikkje er herre/dame over sjølv. Alkoholen spelar ei rolle for at hemningane skal forsvinne. Pillane overtar for å få tankane og kjenslene til å forsvinne.

Ei absolutt lesbar bok. Eg har sagt mykje her, men du har enda brorparten å sjå fram til!



søndag 22. juli 2012

22. juli 2011

22. juli 2011 er ein dag som har merka alle i Noreg, og mange er så sterkt prega av denne dagen at ein ikkje kan fatte det heilt og fullt utan å ha vore til stades i liva deira.

Dagen er vanskeleg. Den kjennest så nært, så vond, så ufatteleg. Likevel er den difor så fjern, som ein vond draum. Eg er ikkje direkte involvert, eg er ein utanforståande. Har eg eigentleg rett til å føle så sterkt? Har eg rett til å seie noe om hendingane? Gjorde hendingane noe med meg?

Eg har forstått at vi ikkje lever i same verd alle saman. Eg har sett meldingane på sosiale media som skuldar Arbeidarpartiet for å ha ført ein politikk som tilsa at noen måtte ta dette skrittet. Meldinga kom frå ein politikar i Framstegspartiet. I dag skulle politikarar i frå same parti helde minnetalar og opne blomepark i byen. Utan at eg skal klandre dei personleg - eg klarte ikkje å dra på den minnestunda. Det blei heilt feil for meg.

Det er nok menneske som er flinkare å snakke politikk enn kva eg er. For meg blir det for mykje kjensler. For mykje rett og galt. Eg klarer ikkje å halde meg til politisk eller byråkratisk språk. Eg syntest at det var fantastisk å kunne tale om meir openheit, meir demokrati... Eg forstod berre ikkje at det var noe som berre den brune sida av politikken skulle ha gledje av.

I ettertid synest eg den fanatiske høgresida/dei brune har fått boltre seg villt og uhemma. Alle dei som ikkje støttar ugjerningane, men som forstår kvifor dei blei gjort. Eg blir kvalm av dei.

Kor mykje kjærleik er igjen i oss? Kor mykje klarer vi å gi? La ikkje hatet ta over. La det gode vakse og gro. Det er ein kamp vi ikkje kan gi oss på. Korkje no eller i framtida.

lørdag 21. juli 2012

Sommer i Tromsø


Sommeren på kysten av Troms byr oftest på stor diversitet, og da snakker jeg ikke om folk og natur, men om vær. Ofte kan det være vindfullt og såkalt grønn vinter den ene dagen for å skifte til sol, praktisk talt vindstille og nærmest varmt den neste.

I fjor var sommeren i Tromsø som et prakteksemplar å regne. I år har den vært begrenset til en sommerdag i juli. Det gjelder å følge med, for når den ene dagen kommer, må man benytte anledninga og rulle avgårde mot nærmeste strand. I full fart.

I år kom og gikk sommeren fredag den 13. juni.

Det var strandliv i mer enn fire timer. Det var kos med venner. Litt bikini og soling. Det var bading! Ja, faktisk nesten fem svømmetak, til sammen nesten sju! Jeg var nemlig uti havet to ganger.

Da gjelder det ikke at krampa nesten tok meg på svømmetak to første gang, og svømmetak fem andre gang. Da gjelder det heller ikke at jeg verken før eller siden har forstått hvordan jeg klarte å bade i det hele tatt. Da var det nemlig sommer!

"Dette er livet!"

Vi har gått på fjelltur med ungene. Bare en liten topp. Beina deres har gått, løpt, stoppet, nærmest sunket sammen. Det er jo så mye mer slitsomt å gå når man er liten.

Vi har funnet ei fin, lita sandstrand med ei flott gresslette i overkant. Der skal vi telte for natta. Ungene leker seg på stranda, med og uten sko. Det er kjølig, i høyden 10 grader. Ikke snakk om bading eller vassing. Ikke engang fra ungenes side.

Bål. Grilling på bål. Midnattsol. Det gode liv. Det er da en myser mot sola seint en sommerkveld, og tenker "Dette er livet!". Det er disse øyeblikkene det ubevisste savnet rettes mot gjennom den lange vinteren da jobb og plikter fyller hverdagene, og helgene brukes til å aktivisere unger og forsøke å hvile litt ut etter uka.

Ta vare på de rette øyeblikkene.

søndag 8. juli 2012

Båtene på vannet


Sol, glitrende hav, flo sjø og båter som flyter i fjærekanten. Jeg har vært på jobb, mann og barn har laget båter hjemme. De har vært og henta seg "avskjær", helt gratis. Ungene har fått brukt sag, hammer og spiker, og ikke minst brukt speiderknivene sine og spikket. Flotte seil, tegnet med allskens figurer, navn på båtene og alt som skal til. Seilene ble riktignok litt tunge, og båtene krenget under skjev vekting. Når de ble tatt av fungerte alt fint.

Jeg var superstolt mamma. Dette var artig, gitt!

Vel hjemme, ungene hadde sovnet, jeg bladde opp på facebook. Der fikk jeg sjokk. Den første meldinga gikk på at ei gammel venninne av meg hadde forulykket sammen med sin halvannet år gamle datter. Denne dagen fylt av stolthet og små, hjemmelagde trebåter duppende langs fjære og minnet om et varmt og godt smil. Ei positiv jente som fikk nærende energi fra turene i naturen.

Evig eies kun det tapte.