Leif Enger er en amerikansk forfatter av norsk avstamming. Boka "Ned til elva" har vært en suksess i USA, og kom meg i hende på en artig måte: Forfatteren selv, Leif Enger, hadde vært innom seksjonen vår på Universitetet i Tromsø og presentert seg for formidlingsansvarlig. Siden det var ferietider og lite folk i korridorene, var det ingen andre som kunne ta i mot ham. Hun hadde fått en prat med mannen samt to eksemplarer av boka hans, som altså nå er oversatt til norsk.
Boka var det første jeg så da jeg kom inn på kontoret hennes, og den hadde en magnetisk (ikke magisk) tiltrekningskraft på meg. Jeg fikk heldigvis låne med det samme.
Mitt bekjentskap med amerikanske forfattere er relativt beskjedent. Sett fra mitt ståsted er Leif Enger en krysning av John Irving og Alice Hoffmann språkmessig. Han skriver bra, og boka var interessant, lettlest og med et godt driv. Likevel er den noe tammere enn de nevnte forfatterne. Magisk realisme er kanskje termen? I "Ned til elva" ville termen også grenset til "filmanus i bokform".
Boka "Ned til elva" berører. Den handler om å være fattig i et rikt samfunn, om religion, om å ta loven i egne hender, og om familien som enhet.
Familien er en far med tre barn, to sønner og en datter. Mora har forlatt familien sin, og de har ingen kontakt med henne. Dette sviket omhandles som om det var en higen etter ei bedre, materiell virkelighet som fikk mora til å etterlate sine tre barn hos sin far, for siden aldri å ta kontakt med dem igjen. Etter sigende ble hun gift med en lege. Som mor, er dette ufattbart for meg.
Faren er bokas omdreiningshjul. Han studerte medisin og skulle bli lege samtidig som han hadde en deltidsjobb som vaktmester på stedets skole. Her ble han tatt av en tyfon, og fikk med all tydelighet en åpenbaring. Denne åpenbaringa gjorde ham religiøs, og til en som kunne utrette mirakler i stort og smått. Med det siste miraklet gir han liv til sin yngste sønn.
Den store hendelsen i "Ned til elva" er preget av rettferdig harme: Storebror i familien skyter og dreper to unge menn som plager familien. Den direkte foreanledningen er et overgrep på lillesøsteren. Mens faren søker til bibelen, søker sønnen til våpnene. Ofrene beskrives som samfunnstapere i likhet med familiene deres, i motsetning til den kristne og redelige familien hovedpersonene tilhører.
Frykt for dødsstraff eller lang fengselsstraff gjør at eldstesønnen flykter før rettsaken mot ham avsluttes. Ad kronglete veier fører dette også til at boka nærmest blir en "road movie" da det resterende av familien drar på leting etter ham med FBI og politi i hælene.
Visst blir det ekte kjærlighet også i denne boka - i ekte amerikansk filmstil. Farens leten etter eldstesønnen ender i funn av ekte kjærlighet til ei dame de (på mirakuløst vis) må søke husly hos. På den måten berikes familien, og blir en ekte kjernefamilie. Her er det kun lutter glede, og ingen problemer knyttet til nye familiekonstellasjoner.
Her starter kanskje også min skepsis til "Ned til elva". Etter min mening blir boka noe lettbeint i mange av sine fasetter. Den har ei overgripende handling som utøveren må ta konsekvensen av, men konsekvensene blir likevel tildels romantisert i en westernaktig stil der en aner den indre smerte denne rettferdige handlingen fører til. Borgervernets konsekvens. Det ironiseres over rettsvesenet som trolig ikke ville sett at dette var selvforsvar, og over media som opphauser gjerningsmannen som en helt den ene dagen, som en drapsmann den neste. Mankoen på penger er tildels også romantisert idet familien klarer seg, til tross for sult og til tross for at de ikke får det de ønsker seg. Det er nesten som en repetisjon på hva foreldre/besteforeldre har fortalt om de harde 30-åra, men her er det ingen som tar selvmord. Her er gudstroen for sterk, og kanskje troa på at fremtiden har noe godt i vente.
Det jeg ser på som typisk amerikansk, tro på familien, kristendom, frihet til å ha våpen og fremtida, blir idyllisk presentert i denne romanen. Grei flybok eller reiselektyre, men hvorfor gnager den så? Var den for overfladisk? For mye filmmanus i western/road movie-sjangeren? Jeg likte kanskje ikke det enkle budskapet?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar