Desember i bilder

Desember. Jul. Avslutninger. Vasking. Baking. Stress. Fest. Tant og fjas, gjerne ispedd luftveisinfeksjoner for de heldige og spysjuke for de med mindre flaks.

Det meste av desember kan anses som en måned med ekstremt høye skuldre. Hvilket, for min del, billedliggjøres av køkjøring:

Midt oppi stresset, er det godt å ta seg tid til noe helt annet - å komme i julestemning:



Det var lang kø for å komme inn på korkonserten i Domkirka

Kos ble det likevel!

Den yngre garde holdt også korkonsert. Nydelig!

Også andre steder enn på kirkekonserter går det an å finne ro og julestemning.

Ikke bare ett, men to "juletrær" av bøker på Universitetsbiblioteket.

Men så er det jo slik at desember også er handelstandens måned, og julens målsetning er - som alle andre år - å slå salgsomsetningen fra i fjor. Fristet? Jepp, det blir jeg... Til og med jeg får lyst på Ole Brumm eller Minni Mus når de presenteres på denne måten:

 Og nissen selv reklamerer for majones. En nisse som foretrekker majones fremfor grøt. Jodda.

 Den mørkeste tida. Julekav. Det er heldigvis de stilleste og vakreste stundene jeg har flest bilder av og gode minner fra:

Fra en lunsjtur i det hvite.

En hastig tur i lys og kulde.

 Et rosa skinn over fjellene på en årets mørkeste dager.

Desember tar snart slutt. Det har vært en vakker måned, tross alt. 



Julebordsskrekk

I tidligere tider var jeg et kafé- og utemenneske av rang. Jeg trivdes utmerket på ulike utesteder, med eller uten et glass vin eller vann i handa. Adventstida derimot, nei, da var det ikke morsomt å være på byen. Grunnen til det var julebordene.

Byen ble fylt opp av mennesker som for det meste holdt seg hjemme ellers i året. Førjula ble en glimrende anledning til en skikkelig fyllafest. Menn med ribbefettstenkede slips, akevittstinkende ånde (om man uheldigvis skulle komme såpass nær) og gjerne en bilring ekstra siden dressen hadde vært på sist, rølpet rundt i gatene. Kvinner i altfor høye hæler, altfor korte skjørt og noen ekstra kilo rundt magen svinset ustødig omkring. For meg toppet det seg når et par ble noe vel kroppslig bevisst hverandre i ei drosjekø.

Det er ei stund siden jeg så disse faste tegnene på at det er adventstid nå. Jeg har vel kommet i alderen der finklær gjerne er en sjeldenhet, og på dagens julebord presterte jeg å komme i nøyaktig samme kjole som da jeg var der sist - nemlig for fem år siden...

Og visst var det lagt til flytende føde såvel som fast. Og, ja, jeg var litt engstelig for å feste med jobben. På jobben skal man jo være flink, etterrettelig og alt det der. Men artig var det også. I ei viss tåke gikk man rundt på jobb og - ja - festet. Artig. Og heldigvis det eneste jeg skal på i år. Et år til neste gang.

Jeg slapp unna julematen. Ribbe og pinnekjøtt er ikke helt min greie, ikke det masseproduserte i hvert fall. Pinnekjøtt kan nytes, men kun min svigermors. Ellers blir det litt for feit mat for min del. Denne gangen fikk vi koldtbord i tillegg til den tradisjonelle julematen. Man fikk gasse seg i laks og spekemat av ymse varianter, sauser, salater og eggerøre. Superfornøyd, var jeg!

Etterpå var det quiz, med innlagt vandring rundt i korridorene og trappene. Godt tenkt av julebordkomiteen!

Tidlig hjem kom jeg også! Min engstelse for et lite stilfullt sorti på egne eller andres vegne var sterkt overdrevet, og det var jeg svært lykkelig for...

Nå er det klart for advent og juleforberedelser. God advent!

Kjøpesenterfeber i Tromsø

Kjøpesentre i Nord-Norge har absolutt noe for seg. Store deler av året er det ruskevær i ytre strøk, eventuelt isnende kaldt i indre strøk, eller godt fordelt jevnt over.

Det nye in-stedet i Tromsø er selvsagt Jekta. Det nyeste av det nye. Det største av de store(?). Det fineste, mest moderne... Ja, det er bare å lete frem de positive superlativene.

Hvermannsen her i Tromsø synes Jekta er storstilt og flott. Folk trives i kjøpesenteret der de kan parkere gratis og innendørs. De slipper til og med å børste eventuell snø av bilen etter endt handling, for ikke å snakke om å skrape is fra vinduene. Innendørs er det akkurat passe varmt, relativt stilreint, ja - reint ut sobert. Det er butikker for enhver smak. Noen av dem finnes kun på Jekta. Åpningstilbudene florerer. Gatene mellom butikkene er brede og fine. Ja, du kan vel få alt du trenger her. Uten å måtte bevege deg utendørs. Det er som å gå i en innendørs by.

Jektabyen med så mange muligheter som helst. Her kan man bruke timesvis, dagesvis. Hva kan vel være bedre enn å tasse fra butikk til butikk, handle til kredittkortene lyser rødt av varmen, for deretter å støtte kafestanden på senteret med hardt tiltrengt pause da blodsukkeret har gått i minus lenge nok? Uten mat og drikke duger (handle)helten ikke. Her bør kanskje damene og herrene få gå hver for seg, eller sammen med ei god handlevenninne/-venn slik at en har noen å rådføre seg med. Barna må for all del settes til barnepass dersom den voksne ikke har tenkt å tilbringe timesvis i lekebutikkene, og har flust med penger å dele ut til sultne barnearmer og -munner. Dra det helt ut, og kom i joggebukse, kosegenser og tøfler. La ytterklærne ligge igjen i bilen. Klar for det meste.

Ja, Jekta er nok fantastisk. Dette monsteret av et kjøpesenter som lyser markedskrefter, og som gir forbrukeren, deg og meg, den store MÅ HA-følelsen. Etter å ha gått der litt for lenge, kan butikkene kjennes ut som armer som griper etter deg - "Kom og se hva jeg har", sier de, mens fingrene klistrer seg til deg. Du vrister deg løs, og går videre til neste arm: "Kan vi få friste? Vi knasker pengene dine som godteri". Til slutt står du der, fravristet all kapital, og gisper etter luft, og begynner kanskje å lure på om det er noe i den gamle kampsangen "Sådan er kapitalismen...".

God tur på Jekta, folkens. Vi elsker det, ikke sant?

Som seg hør og bør(?), har de ulike butikkene på Jekta hver sine reklamekampanjer.

Syv sorter til jul

Jeg elsker jul! Det er ikke det at min barndoms juler har etterlatt seg så mye bra, men det er konseptet jul. Jul slik jeg vil at det skal være: Fred, ro, glede. Fremfor alt skal jula være et eventyr for ungene. De skal vokse opp med rike og gode juleminner; de skal ha det slik jeg hadde ønsket meg det når jeg var barn.

Som jeg har skrevet om tidligere, begynner tanken på jul og gjøremål å modne tidlig hos meg. Omtrent like tidlig som julemarsipanen er ute i butikkene. Å bake er en geskjeft jeg holder varm år etter år. Et mål er å bake syv sorter, og heller flere enn færre. Ikke nødvendigvis de tradisjonelle. Det blir heller ulike cookies og annet godt. Helst skal de også spises opp, gjerne i adventstida på et eller annet juleverksted. Vi har pleid å ha ulike typer verksted; pepperkakebaking, marsipangodtelaging, lage julepynt og så videre.

De syv sortene går fort - både å lage og å spise. Og godt er det!

Juleboka mi. Der har jeg skrevet opp ei favorittoppskrift per år.

Det må litt prøving og feiling til før la familia bestemmer seg for julefavoritter.

I år skal jeg prøve å få lagd svigermors favoritter også.

Jeg vet hun savnet dem i fjor!

Scener fra vårt kjøleskap

Jeg leste et flott blogginnlegg her om dagen - Scener fra et kjøleskap (heldigvis ikke fra et ekteskap, altså!): ttp://skrivedamer.blogspot.no/2012/11/scener-fra-et-kjleskap.html , og bestemte meg prompte for å følge opp kjøleskapsanekdotene hennes med noen scener fra vårt kjøleskap.

I mitt single liv, hadde jeg et plettfritt kjøleskap. Her fikk ingen magneter eller annet tull plass. Sånt var jo bare i veien når jeg i vill fart føyk ut og inn av kjøleskapets indre verden: Enten det var i hastverk eller i kokkelering.

Da mannen i mitt liv gjorde sin inntreden, ble kjøleskapsmagneter et element som jeg vennet meg til - og jammen synes jeg det kan være både koselig og nyttig også. Selvsagt hadde jeg rett som singel: De er noen ganger i veien. I alle fall når det henger mange ting etter dem - magnetene altså.

Over til det essensielle her: Hvilke assosiasjoner gir våre kjøleskapsmagneter meg?

Denne er fra kjærestens singelliv, og betegner ham relativt godt som katteelsker og sjokoholiker. Etter at ungene gjorde sin inntreden i våre liv, er det ikke fullt så nøye å bli vekket av tassende katteklør mot parketten hver eneste natt lenger. Sjokoladen er vi derimot glade i begge to...

Bush-æraen, ja. Hvorfor ikke kort oppsummere sin egen oppfatning av den forhenværende presidenten i USA, og prise seg lykkelig over at republikanerne ikke vant årets valg heller? Nok skade gjort!

Over til noe mer hverdagslig: Gutta i huset kan altså absolutt ikke vente på et måltid dersom de er sultne nok. Sånn er det bare. Vi jentene må bare håpe de ikke er stappmette før fellesmåltidet skal begynne. Eldstemann er heldigvis flink til å besinne seg, minstemann derimot...

Skrekkscenarioet mitt! Jeg trodde altså aldri jeg skulle slutte å gå opp i vekt! Dette er bare for å minne meg på hvor glad jeg er for å kunne trene.

Eldstepia har vært plaget av sykdom. På et av sykehusbesøkene sine ervervet hun seg denne for tort og svie, enten det var en blodprøve som skulle tas, et stikk i fingeren eller et røntgenbilde. Det minner meg i hvert fall om nervøsitet og uendelige timer med venting i tillegg til telefoner og meldinger fra alle bekymrede parter.

Vi har ofte tilbrakt sommerferiene våre her nord. Noen ganger slår været temmelig feil. Etter å ha studert værmeldinga for de neste dagene, fant vi ut at vi kunne rekke en tørr dag på Polar Zoo før en regnfull dag kunne tilbringes på Polarbadet i Indre Troms. Som tenkt, så gjort. Flaks at den værmeldinga stemte! Det ble en riktig fin minitur. Trass i grønn vinter.

Det nærmer seg jul nå, men denne magneten henger oppe året rundt - og har derfor falmet i fargene. 9 måter å tilberede reinsdyr på... Jeg synes den er herlig; og kanskje ikke så julete likevel.

Stafettpinnen går videre. Hvordan ser ditt kjøleskap ut?

I det produktive hjørnet - førjulstida

I mitt hode har jula vært en nært forestående begivenhet siden oktober. Da ble julegavelista skrevet. Den er kun tentativ. Dukker det opp noen nye å gi gave til i år? Er det noen som melder seg av julegavekjøret? Vil ungene plutselig gi gaver til venninner eller kompiser?

Siden har tida gått i ekspressfart. Jeg har tidvis følt på frustrasjonen og bekymringa. Jeg som skulle være så tidlig ute i år! Jeg liker jo å gi egenproduserte gaver, eventuelt gaver som er håndlagde av andre enn meg selv - med mindre jeg ser en "må ha"-gave. Da er det jo greit. Enkelte frister det mer å gi gavekort. Eller bøker. Bøker er fantastiske gaver. Gaver til ånden eller til å drømme seg bort.

Jeg elsker jule- og håndarbeidsblader. Jeg har samlet på dem i ti år nå, men har forsøkt å la være å kjøpe så mange hvert år. Ofte dukker det samme opp igjen og igjen, men så er det den fordømte tida da. Den som flyr avgårde.

Joda, jeg sitter her og er kreativ. Strikker og strikker innimellom jobb, kjøring til og fra aktiviteter, trening, blogging, sosiale medier. Det foresvever meg at vi må begynne juleverkstedene snart. Det har jeg jo snakket om  en måned allerede. Mmmm, grugleder meg til denne hektiske førjulstid! Det er fantastisk å feire førjul, og det er en hel verden der ute å bry seg om.

Og, ja, jeg har nesten alle julegavene igjen....

Alfheim - Tromsøs Lalandia?

Jeg har vært på en fantastisk miniferie i Danmark med mann og barn. Blant annet brukte vi i overkant av ti timer i badelandet Aquadome på opplevelsessenteret Lalandia i Billund. Et fantastisk sted! Se gjerne litt på stedet i denne brosjyren: http://www.lalandia.dk/no/Aquadome/Pages/Aquadome.aspx

Debatten rundt et badeland i Tromsø har jo gått i flere runder, og vært mer eller mindre opphetet. Akkurat nå er den nok ikke på sitt heteste, men selv en liten gnist kan antenne det store bålet av formeninger rundt saken.

Selv er jeg veldig glad i Alfheim. Både den geografiske plasseringen og Alfheim som arkitektonisk framtoning. Det dårlige vedlikeholdet er jeg derimot mindre glad i.

Jeg nøyer meg gjerne med lite. Jeg trenger ikke hele det fantastiske Aquadome-i-Lalandia-konseptet her. Et spa-bad à la det Aquadomen hadde, ville derimot passet Tromsøs befolkning perfekt! Spa-badet holdt i overkant av 30 (kanskje 35?) varme, deilige, grader. I vinterhalvåret holder det rundt 24 grader. Den ene delen var innendørs, den andre utendørs. Et pleksiglass skilte innendørsbassenget fra utendørsbassenget. Det gikk godt an å dukke under pleksiglasset for både små og store. For de som ikke ønsket å dukke under vann, kunne man ta ei sidedør ut til utendørsbassenget. En variant av dette hadde nok fått Tromsøborgere med flere til å gå mann av huse!

Et barnebasseng med noe varmere vann, og noen flere plussgrader innenfor dørene til Alfheim svømmehall hadde heller ikke vært å forakte. I tillegg til ei gjennomgående renovering og god reingjøring, hadde jeg vært fornøyd.

Det er ikke for å være bakstrebersk, men hva i all verden er vel Tromsø uten Alfheim?

Vakre Alfheim - bildet er hentet fra Arkitekturguide Nord-Norge og Svalbard: http://www.ub.uit.no/baser/arkinord/categories.php?cat_id=91&l=norwegian

Linda Boström Knausgård: "Grand mal"

For å si det med en gang: Du må være, eller i alle fall må JEG være i rolig, fredelig humør og ha godt med overskudd for å lese denne novellesamlinga. Her er det så mye hudløshet, tristhet, redsel og gudene vet hva, at jeg mister grepet og i alle fall forståelsen. Å lese denne mens jeg var hjemme med forkjølelse, var ikke så verst. Jeg trivdes med de første novellene. Å sette seg ned med den etter et par stressende jobbdager, nei det gikk ikke!

Det er nok ingen dårlig bok. Språket er ikke ille. Forfatteren får fram "grand mal", altså "stor sykdom" om man oversetter rett fra fransk. Det er også navnet på et tungt epileptisk anfall.

Jeg mister, dessverre, rett og slett tålmodigheten med novellene etter hvert. Jeg trives ikke med dem. Det er mulig at jeg på et eller annet tidspunkt tar opp ei Knausgårdbok igjen, men da vil neppe forfatteren hete Linda til fornavn.

Fransk på norsk - Delphine de Vigan

Å være smittefarlig innebærer at man må være hjemme fra jobb. Helst holde senga. Mye soving, men lesing må også til i bedre perioder.

Hva er vel da bedre for en tidligere frankofil enn å kose seg med en fransk forfatter, oversatt til norsk for enkelhetens skyld?

Delphine de Vigan har gitt ut syv bøker så langt. Noen av dem er oversatt til norsk. Jeg har tidligere lest "Underjordiske timer" (no. utg. 2010), og nå har jeg endelig fått lest hennes hittil mest prisbelønte roman "No og jeg" (no. utg. 2009).

Jeg vet ikke egentlig om jeg vil kalle bøkene hennes franske, eller kun parisiske. Det er lenge siden jeg frekventerte de parisiske gatene, men jeg kjenner igjen stemningen. Jeg kjenner igjen storbyen i "'Underjordiske timer" og de bostedsløse i "No og jeg". Jeg kjenner igjen den fatalistiske holdningen til brorparten av parisere/franskmenn. Oppgittheten og det underliggende skriket. Begge bøker er geniale i den åpne slutten, og begge bøkene ungår den amerikanske hangen til "happy ending" til tross for at man heller ikke får malt opp noen tragisk slutt. Muligheten er der, selvsagt.

Det kommer en ny bok fra Delphine de Vigan, oversatt til norsk, denne høsten. "Alt må vike for natten" heter den. En roman/dokumentar om forfatterens mor. Jeg skjønner at den må leses. Samtidig tenker jeg at dette er såkalt kvinnelitteratur, men i dette tilfellet er jeg glad for å være kvinne slik at jeg kan lese denne typen litteratur uten at noen ser skjevt på meg.

Ida Zachariassen Sagberg: "Snart er det oss"

Ida Zachariassen Sagbergs bok "Snart er det oss" er ei novellesamling som geografisk sett finner sted i Tromsø. Det er ei av de få bøkene jeg har lest der jeg så til de grader kjenner meg igjen i kulissene.

Novella "Snart er det oss" gjør opptakten til boka. Den gjør et sterkt inntrykk på ei småbarnsmor som bærer et brennende ønske om å se sine barn bli voksne. Etter å ha lest denne, tenkte jeg at det kanskje var det greieste å lese de neste også en etter en. Riktig fordøye dem. Det tenker jeg ofte etter å ha lest ei god novelle.

Det gikk riktignok litt tid etter å ha lest novelle nummer en, men deretter ble det umulig for meg å holde igjen. Jeg slukte resten av novellene. I et jafs. Boka var med meg rundt omkring i huset, i påvente av at ungene skulle sovne, ved siden av fatet ved kveldsmåltidet, i godstolen foran tv-en - som jeg ikke så på.

Ida Zachariassen Sagberg: Det er ikke noen vits i å si annet en at jeg digger novellene dine. Kanskje fordi jeg er fra Tromsø? Jeg forteller ikke mer. De andre får heller lese og kose seg!

Rolig utetid

August er vanligvis en herlig tid i Tromsø. Det er kanskje den eneste måneden jeg ikke har opplevd snø i her, men bank i bordet...

Etter en noe høstlig sommer, er det bare å nyte de solstrålene som gjenstår. Selv om det kan være tungt å se frem mot en lang vinter for de av oss som har vært hjemme i sommer, er høsten en herlig tid. Vi får håpe den blir mer solrik enn sommeren og lyser opp med sine flotte farger!

Seinsommer i blåbærland

Endelig er blåbæra moden! Dessverre har vi ikke funnet så mye ennå, men det har vært noen fine små turer ut i det grønne sammen med ungene. De holder ut i en til to timer, og storepia har blitt skikkelig utholdende i plukkinga. Jeg er reint imponert.

Den store ergelsen på blåbærtur med unger er når de har fått noen bær i koppen, og koppen velver. Stor skrekkelighet og beven hos barn! For å unngå noe slikt, brukte vi kopper med lokk og "drikkehull". Det gikk veldig bra. Bærene var ikke større enn at de trillet oppi koppen, og lite eller ingenting kom ut igjen.

Det blir mye sitting og rekreasjon i blåbærland. Å sitte ute i frisk luft er godt for tankene, godt for hodet og for sjelen. Alle synes kanskje ikke det er like gøy å komme hjem og renske all bæra de har fått, men saft, syltøy, kake og/eller pai må jo være et godt bøtemiddel for akkurat den prosessen. Jeg håper i hvert fall på å få besøke flere blåbærmarker i år. I sittestilling.

Værprat - i tåkeland

Vær er noe det er mye av her i landet, i Nord-Norge, i Tromsø. Vær er det man tradisjonelt snakker om, et uutømmelig og ufarlig(?) tema.

Regnværsskodde - da blir det mørkt, også om sommeren!

De siste ukene har det vært mye tåke i Tromsø. Mest i følge med nedbør, men i dag var det havskodde. Godværståke der sola kom gjennom den tjukke ertesuppa midt på dagen, mens tåka seig innover igjen når kvelden starta.

Krysser fingrene for at alle menneskelige fjellgeiter kom seg trygt ned igjen. Havskodda er i hvert fall vakker å se på¨der den driver inn!

Hurtigruta på vei nordover, inn i havskodda.



Den umulige tilgivelsen

Jeg kom over en historie som gjorde dypt og uslettelig inntrykk i min tid som feltarkeolog.

Det var en trase som skulle undersøkes for kulturminner. Vi kom til ei lita bygd med noen få hus. Et av dem så fraflytta ut. I utkanten fant vi en heller hvor det var lagt en del søppel og gammelt utstyr. Blant annet et par fiskesøkker, som jeg syntes det var for galt skulle gå til spille. Jeg tok dem med meg.

Vi gikk mot det fraflytta huset. Kollegaen min var på vei for å titte inn i vinduene da jeg så at vinduet i andre etasje var åpent. Gardinene rørte på seg. Det kunne ha vært vinden, men det hang også tørrfisk på trappeinngangen. Denne merkelige følelsen av å bli gransket uten å vite sikkert om man ble det, blandet seg med en visshet om at vi ikke var velkomne. I farta tenkte jeg ikke på å legge tilbake fiskesøkkene. Vi ville bort, raskt.

Senere på kvelden returnerte jeg. Jeg hadde laget en avtale med mannen i nabohuset om intervju. Etter å ha forhørt meg grundig om eldre bygdehistorie, fortalte jeg om episoden tidligere på dagen. Det var da jeg fikk høre om den umulige tilgivelsen, om sår som ikke leges og om å bo oppi et åsted.

Det var to brødre som bodde i bygda. Den ene fikk jobb "ute", og var borte i lange tider av gangen. Den andre var hjemme. En einstøing. Det var en familie som også bodde i bygda. En storfamilie med tre generasjoner i samme hus. Man hadde hatt ei feiring, einstøingen var invitert, kom og gikk som normalt. Om natta kom han tilbake til huset. Alle der sov. Han tente på huset, og de som løp ut, ble skutt. Fire mennesker tok han livet av, de andre fire fikk alvorlige skuddskader. Så skjøt han seg selv.

Mannen som fortalte denne historien, var en av dem som ble skadet.

Han fortalte videre at det vi hadde trodd var et forlatt hus, var bebodd av einstøingens bror. Broren, som ikke kunne tilgi seg selv. Ikke kunne tilgi at han ikke hadde forstått, ikke sett det komme. Han som tok all skyld på sine skuldre. Han snakket aldri med noen, og gikk kun ut om natta. Han ville bare være i fred. Den umulige tilgivelsen.

Fiskesøkkene? Jeg ble bedt om å beholde dem.

Denne historien burde kanskje forblitt hos meg, men den plager meg med ujevne mellomrom. Jeg klarer ikke å sette ord på hvorfor. Det er nå ti år siden den ble meg fortalt. Jeg velger å fortelle den, i håp om å bli kvitt følelsen av nummenhet og uforstand den gir meg. Kanskje jeg vil forstå den bedre nå. Jeg vet ikke om det var ønskelig å føre den videre, men jeg mener å ikke ha fått noen munnkurv.

Regnfull juli - alternativ sommer

Det finnes et ordtak som sier "Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær!" I løpet av mine år som feltarkeolog mener jeg å ha motbevist dette ordtaket. Jeg kjøpte gjerne det beste de hadde å tilby på markedet, likevel var dag ut og dag inn fylt med regnvær ei utfordring av de store.

Nå er jeg ikke lenger i felt, men jeg mener jo likevel at man skal finne på noe uansett vær. Gjerne ute, men jeg har da barmhjertighet: Det er sletts ikke nødvendig å være ute hele dagen i dårlig vær.

En regnfull juli har ført til inneaktiviteter jeg, av erfaring, har vært sikker på at det ville ta måneder og år å få gjort. Blant annet har det blitt ryddet i bladbunken i skuffene og rommene under stuebordet. En jobb av dimensjoner. Jaja, nesten ferdig. Det er enorme mengder av aviser, magasiner, blader og annet spennende som har samlet seg opp der. Interessante artikler, spennende oppskrifter, oppildnende programmer for hvordan i all verden en skal komme seg i bevegelse og så videre, og så videre....

Mye har blitt kastet. Enkelte, altfor spennende saker, har blitt revet ut og spart. Noen magasiner har jeg lyst å lese fra begynnelse til slutt. Er det rart det fylles opp?

Vi har forresten nærmest sluttet å kjøpe aviser. Vi får aldri lest dem. Kall det gjerne prioritering, men aviser leses kun på jobb og på nettet hjemme. Hverdagen blir for travel, og tidstyver - som blogging og sosiale medier - er det altfor mange av, og (dessverre?) litt for morsomt å holde på med.

Og sånn går no dagan...



Eksempel på hva som kan bli liggende under stuebordet.



Rune Belsvik: "Ho som var så søt"

La meg like godt seie det først som sist: Rune Belsvik si bok "Ho som var så søt" er eit praktfullt stykkje nynorsk litteratur.

Belsvik skriv om ei kvinne som har runda seksti år. Ho et for mange pillar for å roe seg ned. Ho slit med redsle for omverda, sosial angst, og kanskje mest angst for seg sjølv.

Boka skildrar ei flink jente som i barndomen bur saman med ein far som er såkalla periodedrankar, og ei mor som bruker ho som ein buffer mellom mot faren. Ho har óg ein bror som blir lite omtalt i boka. Jenta, Berit, har utsjåandet med seg. I ung alder blir ho offer for eit overgrep som ho vel å ikkje snakke om. Med dette som bakgrunn, drar ho til ein by for å studere etter endt skolegong.

Berit er på ingen måte dum, men ho er einsam. Ho lever i trua på at ho kan gjere seg populær med hjelp av kroppen sin. Ho kjenner seg fri og i førarsetet når ho forførar menn, men fridomen ho kjenner møtast etterkvart med forakt hos andre - og ikkje minst hos ho sjølv. Manipulasjonen av menn fell tilbake på ho sjølv. Ho blir sett på som ei hore, og ser etter kvart på seg sjølv som verdlaus.

Til slutt finn Berit ein mann som elskar ho for kven ho er og ikkje klarer seg utan ho. Likevel klarer ikkje Berit å fri seg heilt frå veremåten sin. Ho tyr stadig til andre menn for å kjenne seg attråverdig og for å vise mannen at ho har ein eigen fri vilje. Dei held i hop, og ekteskapet skildrast med varme av Belsvik.

Eg kjende mange skjebner igjen, og mange lesarar kunne nikke gjenkjennande til mykje av det Belsvik skildrar. Jentene som trur likestillinga har nådd så langt at dei kan leve som noen gutar, sjekke opp og bruke andre menneske som brikkar i eit spel dei ikkje er herre/dame over sjølv. Alkoholen spelar ei rolle for at hemningane skal forsvinne. Pillane overtar for å få tankane og kjenslene til å forsvinne.

Ei absolutt lesbar bok. Eg har sagt mykje her, men du har enda brorparten å sjå fram til!

22. juli 2011

22. juli 2011 er ein dag som har merka alle i Noreg, og mange er så sterkt prega av denne dagen at ein ikkje kan fatte det heilt og fullt utan å ha vore til stades i liva deira.

Dagen er vanskeleg. Den kjennest så nært, så vond, så ufatteleg. Likevel er den difor så fjern, som ein vond draum. Eg er ikkje direkte involvert, eg er ein utanforståande. Har eg eigentleg rett til å føle så sterkt? Har eg rett til å seie noe om hendingane? Gjorde hendingane noe med meg?

Eg har forstått at vi ikkje lever i same verd alle saman. Eg har sett meldingane på sosiale media som skuldar Arbeidarpartiet for å ha ført ein politikk som tilsa at noen måtte ta dette skrittet. Meldinga kom frå ein politikar i Framstegspartiet. I dag skulle politikarar i frå same parti helde minnetalar og opne blomepark i byen. Utan at eg skal klandre dei personleg - eg klarte ikkje å dra på den minnestunda. Det blei heilt feil for meg.

Det er nok menneske som er flinkare å snakke politikk enn kva eg er. For meg blir det for mykje kjensler. For mykje rett og galt. Eg klarer ikkje å halde meg til politisk eller byråkratisk språk. Eg syntest at det var fantastisk å kunne tale om meir openheit, meir demokrati... Eg forstod berre ikkje at det var noe som berre den brune sida av politikken skulle ha gledje av.

I ettertid synest eg den fanatiske høgresida/dei brune har fått boltre seg villt og uhemma. Alle dei som ikkje støttar ugjerningane, men som forstår kvifor dei blei gjort. Eg blir kvalm av dei.

Kor mykje kjærleik er igjen i oss? Kor mykje klarer vi å gi? La ikkje hatet ta over. La det gode vakse og gro. Det er ein kamp vi ikkje kan gi oss på. Korkje no eller i framtida.

Sommer i Tromsø

Sommeren på kysten av Troms byr oftest på stor diversitet, og da snakker jeg ikke om folk og natur, men om vær. Ofte kan det være vindfullt og såkalt grønn vinter den ene dagen for å skifte til sol, praktisk talt vindstille og nærmest varmt den neste.

I fjor var sommeren i Tromsø som et prakteksemplar å regne. I år har den vært begrenset til en sommerdag i juli. Det gjelder å følge med, for når den ene dagen kommer, må man benytte anledninga og rulle avgårde mot nærmeste strand. I full fart.

I år kom og gikk sommeren fredag den 13. juni.

Det var strandliv i mer enn fire timer. Det var kos med venner. Litt bikini og soling. Det var bading! Ja, faktisk nesten fem svømmetak, til sammen nesten sju! Jeg var nemlig uti havet to ganger.

Da gjelder det ikke at krampa nesten tok meg på svømmetak to første gang, og svømmetak fem andre gang. Da gjelder det heller ikke at jeg verken før eller siden har forstått hvordan jeg klarte å bade i det hele tatt. Da var det nemlig sommer!

"Dette er livet!"

Vi har gått på fjelltur med ungene. Bare en liten topp. Beina deres har gått, løpt, stoppet, nærmest sunket sammen. Det er jo så mye mer slitsomt å gå når man er liten.

Vi har funnet ei fin, lita sandstrand med ei flott gresslette i overkant. Der skal vi telte for natta. Ungene leker seg på stranda, med og uten sko. Det er kjølig, i høyden 10 grader. Ikke snakk om bading eller vassing. Ikke engang fra ungenes side.

Bål. Grilling på bål. Midnattsol. Det gode liv. Det er da en myser mot sola seint en sommerkveld, og tenker "Dette er livet!". Det er disse øyeblikkene det ubevisste savnet rettes mot gjennom den lange vinteren da jobb og plikter fyller hverdagene, og helgene brukes til å aktivisere unger og forsøke å hvile litt ut etter uka.

Ta vare på de rette øyeblikkene.