Allergi

I barndommen hørte jeg aldri om allergi. Det var ikke før jeg kom til ungdomstrinnet at jeg fikk vite om at man kunne være allergisk, og hva det innebar. Som ung voksen opplevde jeg at en i nær familie hadde utviklet nøtteallergi uten å vite det. Plutselig innebar det å spise hasselnøtter en noe dramatisk tur til sykehuset i stedet for å rangle sammen med resten av oss i familien i romjula.

Etter å ha født, kom turen til meg. Jeg har både pollenallergi og allergi mot noe frukt. I sesongen må jeg bruke medisin, og gjerne også nesespray og øyedråper. Jeg klarer ikke å venne meg til det.

Stadig vekk undres jeg også over hvorfor så mange går rundt og er eller blir allergiske. Var man like mye plaget av allergi før i tiden? Hva gjorde man da? Eller er det noe som har kommet med plantevernmidler og annet av nåtidas forurensing? Er det noen som vet?

Det slår meg i alle fall at jeg er heldig. Heldig som bare er allergisk, og for at det finnes virkemidler mot det. Det er bare å huske på virkemidlene. Jeg venner meg rett og slett ikke til tanken.

Alenetid

Prestvannet - tidlig en søndags morgen

Jeg er ikke flink til å prioritere meg selv. Det siste året har jeg overgått alt jeg trodde jeg var i stand til i så måte. Med mann og barn i ryggen, har jeg kommet meg på trening omtrent når det skulle være.

Av og til har jeg prøvd å komme meg tidligere opp enn resten av familien, men det har som oftest strandet i at jeg er så utrolig trøtt at jeg har sovnet fra alle slike intensjoner.

I dag var egentlig intet unntak. Jeg sovnet halv ti i går, hvilket er veldig tidlig til meg å være. Halv åtte våknet jeg av det jeg trodde var guttungen, men som viste seg å være ei jamrende katt på utsida. Veien tilbake til hodeputa var kort, men der ringte jammen vekkerklokka - som til alt overmål befant seg en etasje opp. Jeg var våken.

Resultatet var alenetid. Deilig alenetid. Frokost på verandaen i noe av det beste Nord-Norge kan by på av sommertemperatur tidlig en søndags morgen etterfulgt av en jogge/gåtur i lysløypa.

Familien hadde endatil ikke våknet da jeg kom tilbake. Eventuell dårlig samvittighet for dem ble erstattet av god søndagsfrokost og mer kos på verandaen før dagens aktiviteter startet. En flott dag i en rik (helge)hverdag!

Kvakk-kvakk-kvakkvakva!

 

Universitetets frie fugler

Labyrinten med bassenget i midten - og måsen som koser seg.

Universitetet i Tromsø. Et lite, tankeoppbyggende universitet. På ei øy, langt nord i et lite land.

På campus i Breivika er det laget en labyrint. Den er laget med bakgrunn i forhistoriske funn av slike labyrinter i Nord-Norge (les: Finnmark og tilgrensende områder i Russland). I midten av denne labyrinten, er det laget et rundt basseng der vannet renner utover dets kanter. Det er et kunstverk av Guttorm Guttormsgaard.

Jeg har direkte utsikt mot labyrinten og bassenget i dens midte. I fint vær kommer både studenter og ansatte for å sette seg her, for å nyte sola og en god temperatur. Småunger tiltrekkes av bassenget, enten for å sprute vann eller for å kaste småstein oppi det. Småstein som vaktmesterassistenene plukker opp, igjen og igjen. Rektorer, professorer og andre som skal fotograferes, stiller opp med labyring og basseng som bakgrunn.

Bassenget ble ferdig tidlig på 90-tallet da jeg ennå var student her. Noen av mine medstudenter satte seg i bassenget, nesten nakne, på et nachspiel. Vannet skulle holde nærmere kroppstemperatur. De var glade. Jeg var ikke der, men ble misunnelig. Seinere har slike sprell mistet glansen.

Nå har bassenget blitt måsebad. Måsen storkoser seg , svømmer rundt og drikker av det leskende, stadig utskiftende vannet. Kråker, skjærer og ikke minst småfuglene holder seg på ærbødig avstand. Måsene dominerer derfor fuglelivet på campus, akkurat slik de dominerer fuglelivet på resten av byen og øya.

Men rypene lar seg ikke affisere så lett av måsen. Når en rypeflokk, uansett størrelse, tar campus i besittelse, overses måsen. Vi lytter til rypas kaklende lyder, beundrer den der den sitter ganske så nær oss. Hva vi enn måtte tenke om måsen, er vi henført til det ville, til naturen og gleden ved å være der i det universitetsrypa tar oss med sin tilstedeværelse.

Universitetsrypene kakler ut sitt budskap.

Lesering

Jeg er et lykkelig medlem av en lesering. Til tider synes jeg det er underlig at vi alle er kvinner. I begynnelsen var alle i samme livssituasjon. Etter snart tre år har leseringen økt antall medlemmer noe, og livssituasjonene våre har også endret seg. Det er en berikelse å være sammen med kvinnene i leseringen. Det siste som har skjedd, er at jeg har fått en ny favorittforfatter.

Märta Tikkanen er en forfatter som berører. Jeg leste tre bøker av henne på rappen, og ser frem til å lese flere når tiden er moden. Jeg mener å alltid ha visst om Märta Tikkanen, men det er mulig jeg ikke har vært moden for å lese bøkene hennes før nå. Vakre, intense bøker. Århundrets kjærlighetssaga fra 1979 lånte jeg på biblioteket. En utrolig sterk bok. Jeg har ikke lyst å levere den tilbake til biblioteket før jeg har et eget eksemplar i hendene.

Lykkelig

over mennesker

jeg når fram til

elsker dem hemningsløst

Du advarer meg -

så fantastiske

er mennesker bare ikke

Stopper meg

slett ikke

desto større grunn

til å elske

til jeg blir skuffet

Naivt

sier du

Javisst

sier jeg

fortsetter å elske

                                                        (fra Århundrets kjærlighetssaga, 1979)

Ingvild Solstad-Nøis: "Jeg trodde det skulle bli fint å komme hit"

Forfatterstudiet i Tromsø har hjulpet mange talenter videre. En av dem er Ingvild Solstad-Nøis. Jeg leste et utdrag av det som skulle bli en roman i en antologi med bidrag av forfatterstudentene. Allerede da syntes jeg hun hadde noe med seg. Da jeg ble gjort oppmerksom på at hun ga ut romanen sin i 2011, tok jeg en tur til biblioteket og lånte den med hjem.

Boka er teknisk godt skrevet, i et enkelt og fengende språk. Selv om dette er en tett og vanskelig historie, er det til tider vanskelig å legge boka fra seg.

Dette er en klassisk mor-datter-skildring, eller mor-døtre, eller kanskje foreldre-døtre ispedd skildringer av forhold kvinne-mann. Ei bok om vansker i familiære og nære forhold. Man værer at foreldrene har hatt et forvitret forhold gjennom titalls år med den overbevisningen som lett gjenkjennes av barnegenerasjonen: De trengte ikke å si så mye til hverandre. De kjente hverandre ut og inn. Mor babler om hverdagsligheter, far tier. Døtrene hadde en forelder hver, en de lignet på og hadde et bedre forhold til enn den andre. Far dør. En forelder igjen. Mora. "Mamma elsker meg ikke", eller gjør hun det?  Mor vil ha det koselig, lik sin ene datter. Den andre dattera vil snakke om hvordan de egentlig har det, om faren, om forholdet dem i mellom. Ingvild Solstad-Nøis beskriver vansker mellom generasjonene: Den ene datteren som mener å forstå, den andre datteren som ikke forstår. Foreldrenes vansker med kommunikasjon går i arv. Søstrene snakker til hverandre, men forstår ikke hverandre. De snakker med mora, men forstår de henne? Grete, den ene søstera, snakker forbi sin mann og trolig også sine barn. Eva, den andre søstera, har et forhold til en gift mann. Hun viser ham ikke alle aspektene ved personligheten, men lar ham tro på et falskt bilde av henne.

Lesverdig og gjenkjenbar. Er det nære vulgært? Tør vi å kjenne hverandre? Ei bok om kommunikasjon innenfor de nære forbindelsene. Hva tør vi snakke om, og hva lar vi være - for husfredens skyld?

Leif Enger: "Ned til elva"

Leif Enger er en amerikansk forfatter av norsk avstamming. Boka "Ned til elva" har vært en suksess i USA, og kom meg i hende på en artig måte: Forfatteren selv, Leif Enger, hadde vært innom seksjonen vår på Universitetet i Tromsø og presentert seg for formidlingsansvarlig. Siden det var ferietider og lite folk i korridorene, var det ingen andre som kunne ta i mot ham. Hun hadde fått en prat med mannen samt to eksemplarer av boka hans, som altså nå er oversatt til norsk.

Boka var det første jeg så da jeg kom inn på kontoret hennes, og den hadde en magnetisk (ikke magisk) tiltrekningskraft på meg. Jeg fikk heldigvis låne med det samme.

Mitt bekjentskap med amerikanske forfattere er relativt beskjedent. Sett fra mitt ståsted er Leif Enger en krysning av John Irving og Alice Hoffmann språkmessig. Han skriver bra, og boka var interessant, lettlest og med et godt driv. Likevel er den noe tammere enn de nevnte forfatterne. Magisk realisme er kanskje termen? I "Ned til elva" ville termen også grenset til "filmanus i bokform".

Boka "Ned til elva" berører. Den handler om å være fattig i et rikt samfunn, om religion, om å ta loven i egne hender, og om familien som enhet.

Familien er en far med tre barn, to sønner og en datter. Mora har forlatt familien sin, og de har ingen kontakt med henne. Dette sviket omhandles som om det var en higen etter ei bedre, materiell virkelighet som fikk mora til å etterlate sine tre barn hos sin far, for siden aldri å ta kontakt med dem igjen. Etter sigende ble hun gift med en lege. Som mor, er dette ufattbart for meg.

Faren er bokas omdreiningshjul. Han studerte medisin og skulle bli lege samtidig som han hadde en deltidsjobb som vaktmester på stedets skole. Her ble han tatt av en tyfon, og fikk med all tydelighet en åpenbaring. Denne åpenbaringa gjorde ham religiøs, og til en som kunne utrette mirakler i stort og smått. Med det siste miraklet gir han liv til sin yngste sønn.

Den store hendelsen i "Ned til elva" er preget av rettferdig harme: Storebror i familien skyter og dreper to unge menn som plager familien. Den direkte foreanledningen er et overgrep på lillesøsteren. Mens faren søker til bibelen, søker sønnen til våpnene. Ofrene beskrives som samfunnstapere i likhet med familiene deres, i motsetning til den kristne og redelige familien hovedpersonene tilhører.

Frykt for dødsstraff eller lang fengselsstraff gjør at eldstesønnen flykter før rettsaken mot ham avsluttes. Ad kronglete veier fører dette også til at boka nærmest blir en "road movie" da det resterende av familien drar på leting etter ham med FBI og politi i hælene.

Visst blir det ekte kjærlighet også i denne boka - i ekte amerikansk filmstil. Farens leten etter eldstesønnen ender i funn av ekte kjærlighet til ei dame de (på mirakuløst vis) må søke husly hos. På den måten berikes familien, og blir en ekte kjernefamilie. Her er det kun lutter glede, og ingen problemer knyttet til nye familiekonstellasjoner.

Her starter kanskje også min skepsis til "Ned til elva". Etter min mening blir boka noe lettbeint i mange av sine fasetter. Den har ei overgripende handling som utøveren må ta konsekvensen av, men konsekvensene blir likevel tildels romantisert i en westernaktig stil der en aner den indre smerte denne rettferdige handlingen fører til. Borgervernets konsekvens. Det ironiseres over rettsvesenet som trolig ikke ville sett at dette var selvforsvar, og over media som opphauser gjerningsmannen som en helt den ene dagen, som en drapsmann den neste. Mankoen på penger er tildels også romantisert idet familien klarer seg, til tross for sult og til tross for at de ikke får det de ønsker seg. Det er nesten som en repetisjon på hva foreldre/besteforeldre har fortalt om de harde 30-åra, men her er det ingen som tar selvmord. Her er gudstroen for sterk, og kanskje troa på at fremtiden har noe godt i vente.

Det jeg ser på som typisk amerikansk, tro på familien, kristendom, frihet til å ha våpen og fremtida, blir idyllisk presentert i denne romanen. Grei flybok eller reiselektyre, men hvorfor gnager den så? Var den for overfladisk? For mye filmmanus i western/road movie-sjangeren? Jeg likte kanskje ikke det enkle budskapet?

Fra sittestilling

En gang i juni i fjor startet jeg opp min første blogg: http://senpai-elisabeth.blogspot.no/ . Det skulle være en treningsblogg, og en treningsblogg er jo noe som forplikter til - nettopp å trene.

Ettersom jeg har funnet ut at jeg har noen blogginnlegg i hodet også om andre ting, startes nå denne bloggen. Fra sittestilling vil inneholde små betraktninger om livet i stort og smått, en del om bøker jeg har lest og kanskje annet om ulike fritidsaktiviteter, men ikke trening. Den fortjener en egen blogg.