Alfheim - Tromsøs Lalandia?

Jeg har vært på en fantastisk miniferie i Danmark med mann og barn. Blant annet brukte vi i overkant av ti timer i badelandet Aquadome på opplevelsessenteret Lalandia i Billund. Et fantastisk sted! Se gjerne litt på stedet i denne brosjyren: http://www.lalandia.dk/no/Aquadome/Pages/Aquadome.aspx

Debatten rundt et badeland i Tromsø har jo gått i flere runder, og vært mer eller mindre opphetet. Akkurat nå er den nok ikke på sitt heteste, men selv en liten gnist kan antenne det store bålet av formeninger rundt saken.

Selv er jeg veldig glad i Alfheim. Både den geografiske plasseringen og Alfheim som arkitektonisk framtoning. Det dårlige vedlikeholdet er jeg derimot mindre glad i.

Jeg nøyer meg gjerne med lite. Jeg trenger ikke hele det fantastiske Aquadome-i-Lalandia-konseptet her. Et spa-bad à la det Aquadomen hadde, ville derimot passet Tromsøs befolkning perfekt! Spa-badet holdt i overkant av 30 (kanskje 35?) varme, deilige, grader. I vinterhalvåret holder det rundt 24 grader. Den ene delen var innendørs, den andre utendørs. Et pleksiglass skilte innendørsbassenget fra utendørsbassenget. Det gikk godt an å dukke under pleksiglasset for både små og store. For de som ikke ønsket å dukke under vann, kunne man ta ei sidedør ut til utendørsbassenget. En variant av dette hadde nok fått Tromsøborgere med flere til å gå mann av huse!

Et barnebasseng med noe varmere vann, og noen flere plussgrader innenfor dørene til Alfheim svømmehall hadde heller ikke vært å forakte. I tillegg til ei gjennomgående renovering og god reingjøring, hadde jeg vært fornøyd.

Det er ikke for å være bakstrebersk, men hva i all verden er vel Tromsø uten Alfheim?

Vakre Alfheim - bildet er hentet fra Arkitekturguide Nord-Norge og Svalbard: http://www.ub.uit.no/baser/arkinord/categories.php?cat_id=91&l=norwegian

Linda Boström Knausgård: "Grand mal"

For å si det med en gang: Du må være, eller i alle fall må JEG være i rolig, fredelig humør og ha godt med overskudd for å lese denne novellesamlinga. Her er det så mye hudløshet, tristhet, redsel og gudene vet hva, at jeg mister grepet og i alle fall forståelsen. Å lese denne mens jeg var hjemme med forkjølelse, var ikke så verst. Jeg trivdes med de første novellene. Å sette seg ned med den etter et par stressende jobbdager, nei det gikk ikke!

Det er nok ingen dårlig bok. Språket er ikke ille. Forfatteren får fram "grand mal", altså "stor sykdom" om man oversetter rett fra fransk. Det er også navnet på et tungt epileptisk anfall.

Jeg mister, dessverre, rett og slett tålmodigheten med novellene etter hvert. Jeg trives ikke med dem. Det er mulig at jeg på et eller annet tidspunkt tar opp ei Knausgårdbok igjen, men da vil neppe forfatteren hete Linda til fornavn.

Fransk på norsk - Delphine de Vigan

Å være smittefarlig innebærer at man må være hjemme fra jobb. Helst holde senga. Mye soving, men lesing må også til i bedre perioder.

Hva er vel da bedre for en tidligere frankofil enn å kose seg med en fransk forfatter, oversatt til norsk for enkelhetens skyld?

Delphine de Vigan har gitt ut syv bøker så langt. Noen av dem er oversatt til norsk. Jeg har tidligere lest "Underjordiske timer" (no. utg. 2010), og nå har jeg endelig fått lest hennes hittil mest prisbelønte roman "No og jeg" (no. utg. 2009).

Jeg vet ikke egentlig om jeg vil kalle bøkene hennes franske, eller kun parisiske. Det er lenge siden jeg frekventerte de parisiske gatene, men jeg kjenner igjen stemningen. Jeg kjenner igjen storbyen i "'Underjordiske timer" og de bostedsløse i "No og jeg". Jeg kjenner igjen den fatalistiske holdningen til brorparten av parisere/franskmenn. Oppgittheten og det underliggende skriket. Begge bøker er geniale i den åpne slutten, og begge bøkene ungår den amerikanske hangen til "happy ending" til tross for at man heller ikke får malt opp noen tragisk slutt. Muligheten er der, selvsagt.

Det kommer en ny bok fra Delphine de Vigan, oversatt til norsk, denne høsten. "Alt må vike for natten" heter den. En roman/dokumentar om forfatterens mor. Jeg skjønner at den må leses. Samtidig tenker jeg at dette er såkalt kvinnelitteratur, men i dette tilfellet er jeg glad for å være kvinne slik at jeg kan lese denne typen litteratur uten at noen ser skjevt på meg.

Ida Zachariassen Sagberg: "Snart er det oss"

Ida Zachariassen Sagbergs bok "Snart er det oss" er ei novellesamling som geografisk sett finner sted i Tromsø. Det er ei av de få bøkene jeg har lest der jeg så til de grader kjenner meg igjen i kulissene.

Novella "Snart er det oss" gjør opptakten til boka. Den gjør et sterkt inntrykk på ei småbarnsmor som bærer et brennende ønske om å se sine barn bli voksne. Etter å ha lest denne, tenkte jeg at det kanskje var det greieste å lese de neste også en etter en. Riktig fordøye dem. Det tenker jeg ofte etter å ha lest ei god novelle.

Det gikk riktignok litt tid etter å ha lest novelle nummer en, men deretter ble det umulig for meg å holde igjen. Jeg slukte resten av novellene. I et jafs. Boka var med meg rundt omkring i huset, i påvente av at ungene skulle sovne, ved siden av fatet ved kveldsmåltidet, i godstolen foran tv-en - som jeg ikke så på.

Ida Zachariassen Sagberg: Det er ikke noen vits i å si annet en at jeg digger novellene dine. Kanskje fordi jeg er fra Tromsø? Jeg forteller ikke mer. De andre får heller lese og kose seg!

Rolig utetid

August er vanligvis en herlig tid i Tromsø. Det er kanskje den eneste måneden jeg ikke har opplevd snø i her, men bank i bordet...

Etter en noe høstlig sommer, er det bare å nyte de solstrålene som gjenstår. Selv om det kan være tungt å se frem mot en lang vinter for de av oss som har vært hjemme i sommer, er høsten en herlig tid. Vi får håpe den blir mer solrik enn sommeren og lyser opp med sine flotte farger!

Seinsommer i blåbærland

Endelig er blåbæra moden! Dessverre har vi ikke funnet så mye ennå, men det har vært noen fine små turer ut i det grønne sammen med ungene. De holder ut i en til to timer, og storepia har blitt skikkelig utholdende i plukkinga. Jeg er reint imponert.

Den store ergelsen på blåbærtur med unger er når de har fått noen bær i koppen, og koppen velver. Stor skrekkelighet og beven hos barn! For å unngå noe slikt, brukte vi kopper med lokk og "drikkehull". Det gikk veldig bra. Bærene var ikke større enn at de trillet oppi koppen, og lite eller ingenting kom ut igjen.

Det blir mye sitting og rekreasjon i blåbærland. Å sitte ute i frisk luft er godt for tankene, godt for hodet og for sjelen. Alle synes kanskje ikke det er like gøy å komme hjem og renske all bæra de har fått, men saft, syltøy, kake og/eller pai må jo være et godt bøtemiddel for akkurat den prosessen. Jeg håper i hvert fall på å få besøke flere blåbærmarker i år. I sittestilling.

Værprat - i tåkeland

Vær er noe det er mye av her i landet, i Nord-Norge, i Tromsø. Vær er det man tradisjonelt snakker om, et uutømmelig og ufarlig(?) tema.

Regnværsskodde - da blir det mørkt, også om sommeren!

De siste ukene har det vært mye tåke i Tromsø. Mest i følge med nedbør, men i dag var det havskodde. Godværståke der sola kom gjennom den tjukke ertesuppa midt på dagen, mens tåka seig innover igjen når kvelden starta.

Krysser fingrene for at alle menneskelige fjellgeiter kom seg trygt ned igjen. Havskodda er i hvert fall vakker å se på¨der den driver inn!

Hurtigruta på vei nordover, inn i havskodda.