UFO-ene - de uferdige objekter

Jakke til en treåring... den skulle altså vært ferdig
for mer enn sju år siden. Fin hadde den blitt!

Her om dagen delte jeg et blogginnlegg jeg skrev om strikking, og hvordan denne aktiviteten tar vekk en del stress fra mine hverdagsaktiviteter. Tusen takk til alle dere som har lest, likt og kommentert!

Jeg kjente meg igjen i så mange av kommentarene jeg fikk, også den som ga uttrykk for at hun kunne bli veldig stresset av å ikke få ferdig strikketøyet - og alle dem som ble frustrerte over å ha strikket feil, og måtte rekke opp igjen. Tidvis blir man jo ikke ferdig, noen ganger ender det i en UFO, et uferdig objekt. Disse er det utrolig vanskelig å ta opp igjen. Jeg har ikke klart det så mange ganger, men tanken er der stadig - og, ja, jeg har noen liggende!

Man skal ha en vilje av stål på så mange områder i livet, og det er noe med å la seg selv komme til kort. Kanskje noen kjenner på at det er å feile. Det uferdige ligger der og ser på oss, som et skår i den skapende gleden. Enkelte ganger kan det være alvorlige foranledninger til at et håndarbeid blir uferdige, andre ganger er det bare lysten det står på.

Bol i størrelse småbarn. Opprinnelig påtenkt min niese
som nå snart fyller 21 år. Her var det garnet som sa stopp,
og det hadde gått ut av produksjon.

Jeg har beundret mange som har hatt såkalte "UFO-helger", for deretter å vise frem sine ferdigstilte
produkter på sosiale medier. Utrolig flott om sosiale medier kan få noen av oss til å gjøre ferdig et og annet vakkert håndarbeide. Jeg har blitt rørt langt inn i sjelen av ei mor som ferdigstilte kofta som var påbegynt til sønnen, som døde før den ble ferdig. Det tok visstnok år, men hun gjorde den ferdig til seg selv. På sett og vis varmer nå sønnen henne gjennom kofta hun lagde. En vakker historie med en tragisk start.

Hva med mine UFO-prosjekter? Jeg ser på dem fra tid til annen. Er det noe jeg har lyst å ferdigstille? Er det noen som kunne ha passet denne riktig så godt? Kan jeg lage noe annet av dem? Er det verdt å rekke opp?

Genser i babystørrelse. Husker ikke om jeg lagde den til sønn eller datter
sånn opprinnelig. Av en eller annen grunn sa det stopp. Kanskje fordi jeg
kom fram til delen der symaskina må i bruk?

Mamma har fått strikkedilla.....

Lettstrikket genser fra boka "Norsk strikk"
redigert av Karen Marie Vinje

Det begynte etter jul i 2012, og har fortsatt siden. Det vil si, jeg har strikket før. Mye til og med, men nå har det tatt av. Jeg har fullstendig dilla. Igjen, men mer vedvarende.

Grunnen til at dilla vedvarer, tror jeg må være sosiale medier. Jeg har blitt med i flere grupper på Facebook, og til og med tatt steget inn i Ravelrys verden. På Facebook har jeg blant annet blitt med på flere alonger. Jeg er mest aktiv i Projos votte- og sokkealong, men har også prøvd meg på sjalalong og har endelig fått hevet meg rundt på koftealong. I tillegg har jeg gjerne andre prosjekter på gang, mellom tre og seks til enhver tid.

Det blir litt mye av og til, men da må jeg minne meg selv på grunnen til at jeg strikker. Det er nemlig den avslappende effekten jeg er ute etter. Jeg kan ha enkle strikketøy med meg overalt: I møter, på kurs, i lunsjpauser, på besøk, og så videre. Jeg spør først om det er greit om jeg får sjansen. Jeg har blitt gjort oppmerksom på at det ikke alltid gjør andre bekvem å strikke. Grunnen til at jeg likevel gjør det, er at det faktisk gjør meg mer oppmerksom. Jeg faller ikke ut av et resonnement, mens jeg tenker på hva som venter av oppgaver et annet sted. Stresset minsker betydelig, og jeg er ei stresslus. Det innrømmes.

Det jeg ikke kan gjøre, er å strikke på bestilling eller til en dato for nært opp i tid. Da blir alt liggende, for da tar stresset over. Sånn er det bare, men så lenge jeg vet om det, er det greit!

Om noen skulle få lyst til å hive seg med på strikkebølgen, her er forskjellig for å holde motet oppe - og for å be om hjelp:

• www.ravelry.com (lag egen brukerkonto)

Noen av strikkegruppene på Facebook som jeg er med i (det finnes nærmest uendelig mange flere):

• Koftegruppa (ei fantastisk gruppe der du får tilgang på mange flotte, og ikke minst nostalgiske, retromønster)
• Bittamis Design for strikkelystne (nydelig design av Bitta Mikkelborg)
• Strikkesida
• Strikkesiden
• Mariusstrikk
• Sider der du strikker samme (type) mønster sammen med andre:
• Projos votte- og sokkealong (strikk et par votter eller sokker for hver måned, og bli med i trekning av premier ved årets slutt)
• Projo Retro Strikk Kofter
• Projos sjalalong

"Kjole for tøffe jenter" fra samme bok

Vottealong 2013

I 2013 har en del av fritida mi gått med til strikking. Ja, jeg har vel fått rett og slett strikkedilla. De går jo i rykk og napp, de dillene mine. Dem jeg liker best, prøver jeg nå likevel å holde litt ved like, og strikking er gøy.

Mot slutten av februar leste jeg en artikkel om ei facebookgruppe som ble starta opp og administrert av Wenche Magerøy. Ideen var at medlemmene skulle strikke minimum et par votter per måned, det vil si at man på slutten av året skulle sitte igjen med 12 par votter. Alle skulle være ferdige og bilder innsendt til gruppa innen 31. desember kl. 00.00. Medlemmene kunne strikke votteparene når som helst, men marsvottene ble for eksempel ikke "sluppet" før 1. mars, og augustvottene ikke før 1. august. En vottealong altså - hvilket betyr at man strikker sammen, samme mønster (2-3 alternativer hver måned), og har et fellesskap på nettet (les facebook).

Midt i blinken for meg! Jeg hadde lyst å holde strikkedilla ved like hele året, og ba om medlemsskap der og da! Det må jo heller innrømmes at det buttet imot når jeg valgte altfor like fargenyanser til det (for meg) kompliserte mønsteret i maivottene, og når julivottene skulle ferdigstilles i løpet av ei uke på Kreta. Egentlig trodde jeg vel aldri jeg skulle klare å strikke alle parene. Ei jobbreise til Kristiansand og ei lang reise i Russland i september, var på den andre sida gull verdt. Jeg ble ikke helt à jour før i november, men gleden var desto større!

I desember har aktivitetene dreid seg om juleavslutninger, juleforberedelser og annet med forstavelsen jul-. Jeg innså at jeg ikke kom til å klare å bli ferdig med et fint mønster på pinnenummer type nåler før julaften. Det ble heldigvis ikke langt fra: Natt til tredje juledag ble jeg faktisk ferdig. Så herlig det er å nå denne typen mål!

Så mange slags takk til administrasjonen av gruppe Projo vottealong (på facebook) med Wenche Magerøy i spissen, og takk til alle deltakerne i gruppa for inspirasjon, glede og muligheter for å dele frustrasjon. Anbefales!

Det finnes en ny along for 2014 på Facebook: Projos votte- og sokkealong 2014. Lyst å lære, lyst å få inspirasjon til å skape? Kom og bli med!

Desembervottene. Ferdige i desember. Kanskje disse
også blir til meg selv?

Novembervotter. Ferdige i november. Gitt til svigersøster i julegave.

Oktobervottene. Ferdige i oktober. Gitt til
en god kollega fordi hun er den hun er.

Septembervottene. Ferdige i oktober. Gitt til mamma i bursdagsgave.

Augustvotter i dominostrikk. Første gang jeg prøvde teknikken.
Disse ble gitt bort til ei venninne i disputasgave.

Julivottene. Ferdige i august.

Junivottene - ferdige i oktober. Gave til meg selv.

Maivottene. Bursdagsgave til storesøster. Ferdige i august!

Aprilvotter - Laget i str. 9-12 år. Ferdige i april.

Marsvottene - ferdig i mars(!). Str. 10-12 år.

Februarvotter - ferdig i august/september. Julegave til svigermor.

Januarvotter - strikka ferdig i september. Etter toving ble det str. 7-9 år.

 

 

 

 

 

 

 

Julebukk

Desember er en måned fylt opp av tradisjoner, ulike fra familie til familie. Selv den mest impulsive av oss ønsker gjerne at jula skal være som vi husket den fra småbarnsstadiet - eller som det bildet vi ønsker å ha av ei perfekt jul.

Med barn i rett alder, ser også vi over førti på barne-tv - tidvis i hvert fall. I år har vi sett på Jul i Svingen igjen, og mange minnes gamle skikker med Luciatog, Julebukk og annet.

Lucia tar skolen eller koret seg av i vår familie. I hvert fall til nå. I årevis har jeg ønsket meg en skikkelig svensk feiring av Lucia, inspirert av en tidligere kollega med svensk blod i konas familie. Jeg har bare aldri fått det til. På den tida er jeg både sliten/utslitt, lei av mørketid og stressa av den forekommende jul i tillegg til alle avslutningene og hyggelighetene i den tida. Hvem vet, kanskje neste år? Den evige logistikken.

Julebukk derimot... Julebukk kan ungene gå i romjula. Da har vi mer fri. De besøker hus i nabolaget, og alltid en del der vi ikke kjenner beboerne fra før av. Det synges julesanger, og de belønnes med godteri. Noen synes kanskje det er innpåslitent og kjedelig -  Halloween begynner jo å feste seg hos mange. Mange synes derimot det er et koselig innslag i romjula, og de blir jo sunget for, ikke "truet" med "knask eller knep".

På låven sitter nissen...

Romjulsdrøm 

En skulle vøri fire år i romjul’n

og kjint ei jinte som var nesten fem,

og begge skulle kledd seg ut med masker

og kømmi julbokk tel et bæssmorhem. 

Og klokka skulle vara midt på dagen

og vægen skulle vara lett og gå,

og æille bikkjer skulle vara inne

og æille biler skulle bære stå. 

Og viss ein møtte onger etter væga

som gjorde nar og ville vara med,

så sku en hatt en bror i femte klassen

som rødde væg så folk fekk gå i fred. 

Og bæssmorhuset skulle mæssom såvå

og bak gardina skulle ingen sjå

-før vi fekk stiltre øs på tå i gangen

og feste maska før vi banke på. 

Så sku vi klampe inn på høge hæler

og kvinke julbokkmål: ”Godkvell, godkvell”.

Og djupt i stolen sku a bæssmor svara:

” Så kom det julbokk åt en stakkar lell!” 

En skulle vøri fire år i romjul’n

da julelysa brente dagen lang

-da væla var et hus med fire vegger,

og saligheta var et bessmorfang.                 

Alf Prøysen

Ny pc - flere blogginnlegg

Jippi! Jeg fikk ny pc til jul! Nye dingser er alltid morsomt, men denne var hardt tiltrengt om jeg skal få fortsette mine skriblerier i bloggform. Da kan dere og jeg forvente mer blogging herfra. Så får vi håpe det blir fornøyelig lesing...

Ny pc vil gjøre det lettere å blogge mer igjen.
Ny start på i sittestilling?

Blikktrommen - du fantastiske teater



Fra filmen Blikktrommen (1979)

 Jeg liker teater. Etter å ha sett kun barneforestillinger i en del år nå, har gleden over å få se voksenteater tatt overhånd.

Valget falt på Blikktrommen denne gang. Jeg har ikke lest boka av Günther Grass, i alle fall ikke i voksen alder, og det er lenge siden jeg så filmen. Dermed kunne teaterstykket få danne sitt eget inntrykk.

Kanskje det er min forkjærlighet for sterke krigsdrama, min oppvekst med andre verdenskrig som Historie Man Skal Kunne, min sans for Anneli Drecker eller kun min nyopplevde sans for teater: Forestillinga satt i alle fall som et skudd (nesten bokstavelig talt).

Jeg sitter igjen med sterke opplevelser, og det gjør seg gjeldende i ønsket om å lese boka, se filmen om igjen og å lese mer om epoken. Bøkene venter i hylla. Det er kun tid som setter grenser.

Bør ses: http://www.ht.tr.no/index.php/theatre/showview?iShowID=343 (siste forestilling 9. februar).




Min neste klassiker?



Solsidens ansvar

Foregående uke gikk Marte Krogh i baret. Dama har gått hen og giftet seg med en styrtrik mann, for deretter å bære fram hans barn. Mer skal ikke til før magasiner som Mamma kommer styrtende og skal intervjue Marte. Så lite jeg enn har lyst til å referere til saken der hun blamerte seg, så må jeg vel det: http://www.mamma.no/mammaliv/livet-p%C3%A5-solsiden

Med vaskehjelp og au pair, klarer stakkars Marte å lire av seg en hel masse fjas, og dertil legge til at småbarnsmødre må ta seg sammen og trene mer. Det er i hvert fall det som kommer fram i Mamma.

Huff og huff. Med dette blir stakkars Marte skyteskive for 90 % av nåværende, forhenværende og blivende småbarnsmødre (og sikkert en del småbarnsfedre også). Stakkars Marte har tydeligvis lirt av seg litt vel mye. Hun har ikke fått medietrening i gave fra sin styrtrike mannemann, og hun har tydeligvis trodd at hun snakket med noen som tok hennes parti.

Hva er det Marte har glemt? Jo, hun har glemt sitt sosiale ansvar, solsidens ansvar. Her er det ikke janteloven jeg snakker om, men det er den gjengs oppfatningen at vi har (noenlunde) like muligheter i dette landet. Hun har glemt at det er ikke alt man behøver å snakke høyt om, f.eks. vaskehjelp og au pair, og når man snakker om det, bør man i alle fall være ydmyk nok til å sette pris på de fordelene man får.

For å sette prikken over i'en, glemmer Marte i tillegg en særdeles viktig ting når du er i en priviligert situasjon - nemlig at du også sitter i steinhus. Sitter du i steinhus, må du være forsiktig med champagneglasset du holder i handa. Et champagneglass brukes best til å drikke dyr champagne av. Ikke til å slippe ned på gulvet. Da blir det nemlig veldig mange knuste biter å plukke opp.

Stakkars Marte, jeg synes oppriktig synd i henne. Jovisst gir det mer overskudd å trene, men det gir også overskudd å få en dose sammenhengende nattesøvn. Om muligheten byr seg, gir det dessuten overskudd å få sitte rett opp og ned i fem-ti minutter og få fred. Trening sliter deg ut dersom du ikke har noe å gå på. Det kan hun sikkert ikke vite, som har overskudd til det meste. Det kan likevel være klokt for Marte, og andre såkalte finansfruer, å forsøke å tenke før de gjør seg til venns med journalister i dameblader.