tirsdag 20. november 2012

Syv sorter til jul

Jeg elsker jul! Det er ikke det at min barndoms juler har etterlatt seg så mye bra, men det er konseptet jul. Jul slik jeg vil at det skal være: Fred, ro, glede. Fremfor alt skal jula være et eventyr for ungene. De skal vokse opp med rike og gode juleminner; de skal ha det slik jeg hadde ønsket meg det når jeg var barn.

Som jeg har skrevet om tidligere, begynner tanken på jul og gjøremål å modne tidlig hos meg. Omtrent like tidlig som julemarsipanen er ute i butikkene. Å bake er en geskjeft jeg holder varm år etter år. Et mål er å bake syv sorter, og heller flere enn færre. Ikke nødvendigvis de tradisjonelle. Det blir heller ulike cookies og annet godt. Helst skal de også spises opp, gjerne i adventstida på et eller annet juleverksted. Vi har pleid å ha ulike typer verksted; pepperkakebaking, marsipangodtelaging, lage julepynt og så videre.

De syv sortene går fort - både å lage og å spise. Og godt er det!

Juleboka mi. Der har jeg skrevet opp ei favorittoppskrift per år.
Det må litt prøving og feiling til før la familia bestemmer seg for julefavoritter.
I år skal jeg prøve å få lagd svigermors favoritter også.
Jeg vet hun savnet dem i fjor!

Scener fra vårt kjøleskap

Jeg leste et flott blogginnlegg her om dagen - Scener fra et kjøleskap (heldigvis ikke fra et ekteskap, altså!): ttp://skrivedamer.blogspot.no/2012/11/scener-fra-et-kjleskap.html , og bestemte meg prompte for å følge opp kjøleskapsanekdotene hennes med noen scener fra vårt kjøleskap.

I mitt single liv, hadde jeg et plettfritt kjøleskap. Her fikk ingen magneter eller annet tull plass. Sånt var jo bare i veien når jeg i vill fart føyk ut og inn av kjøleskapets indre verden: Enten det var i hastverk eller i kokkelering.

Da mannen i mitt liv gjorde sin inntreden, ble kjøleskapsmagneter et element som jeg vennet meg til - og jammen synes jeg det kan være både koselig og nyttig også. Selvsagt hadde jeg rett som singel: De er noen ganger i veien. I alle fall når det henger mange ting etter dem - magnetene altså.

Over til det essensielle her: Hvilke assosiasjoner gir våre kjøleskapsmagneter meg?



Denne er fra kjærestens singelliv, og betegner ham relativt godt som katteelsker og sjokoholiker. Etter at ungene gjorde sin inntreden i våre liv, er det ikke fullt så nøye å bli vekket av tassende katteklør mot parketten hver eneste natt lenger. Sjokoladen er vi derimot glade i begge to...




Bush-æraen, ja. Hvorfor ikke kort oppsummere sin egen oppfatning av den forhenværende presidenten i USA, og prise seg lykkelig over at republikanerne ikke vant årets valg heller? Nok skade gjort!




Over til noe mer hverdagslig: Gutta i huset kan altså absolutt ikke vente på et måltid dersom de er sultne nok. Sånn er det bare. Vi jentene må bare håpe de ikke er stappmette før fellesmåltidet skal begynne. Eldstemann er heldigvis flink til å besinne seg, minstemann derimot...




Skrekkscenarioet mitt! Jeg trodde altså aldri jeg skulle slutte å gå opp i vekt! Dette er bare for å minne meg på hvor glad jeg er for å kunne trene.




Eldstepia har vært plaget av sykdom. På et av sykehusbesøkene sine ervervet hun seg denne for tort og svie, enten det var en blodprøve som skulle tas, et stikk i fingeren eller et røntgenbilde. Det minner meg i hvert fall om nervøsitet og uendelige timer med venting i tillegg til telefoner og meldinger fra alle bekymrede parter.




Vi har ofte tilbrakt sommerferiene våre her nord. Noen ganger slår været temmelig feil. Etter å ha studert værmeldinga for de neste dagene, fant vi ut at vi kunne rekke en tørr dag på Polar Zoo før en regnfull dag kunne tilbringes på Polarbadet i Indre Troms. Som tenkt, så gjort. Flaks at den værmeldinga stemte! Det ble en riktig fin minitur. Trass i grønn vinter.




Det nærmer seg jul nå, men denne magneten henger oppe året rundt - og har derfor falmet i fargene. 9 måter å tilberede reinsdyr på... Jeg synes den er herlig; og kanskje ikke så julete likevel.

Stafettpinnen går videre. Hvordan ser ditt kjøleskap ut?

fredag 16. november 2012

I det produktive hjørnet - førjulstida

I mitt hode har jula vært en nært forestående begivenhet siden oktober. Da ble julegavelista skrevet. Den er kun tentativ. Dukker det opp noen nye å gi gave til i år? Er det noen som melder seg av julegavekjøret? Vil ungene plutselig gi gaver til venninner eller kompiser?

Siden har tida gått i ekspressfart. Jeg har tidvis følt på frustrasjonen og bekymringa. Jeg som skulle være så tidlig ute i år! Jeg liker jo å gi egenproduserte gaver, eventuelt gaver som er håndlagde av andre enn meg selv - med mindre jeg ser en "må ha"-gave. Da er det jo greit. Enkelte frister det mer å gi gavekort. Eller bøker. Bøker er fantastiske gaver. Gaver til ånden eller til å drømme seg bort.

Jeg elsker jule- og håndarbeidsblader. Jeg har samlet på dem i ti år nå, men har forsøkt å la være å kjøpe så mange hvert år. Ofte dukker det samme opp igjen og igjen, men så er det den fordømte tida da. Den som flyr avgårde.

Joda, jeg sitter her og er kreativ. Strikker og strikker innimellom jobb, kjøring til og fra aktiviteter, trening, blogging, sosiale medier. Det foresvever meg at vi må begynne juleverkstedene snart. Det har jeg jo snakket om  en måned allerede. Mmmm, grugleder meg til denne hektiske førjulstid! Det er fantastisk å feire førjul, og det er en hel verden der ute å bry seg om.

Og, ja, jeg har nesten alle julegavene igjen....

mandag 1. oktober 2012

Alfheim - Tromsøs Lalandia?

Jeg har vært på en fantastisk miniferie i Danmark med mann og barn. Blant annet brukte vi i overkant av ti timer i badelandet Aquadome på opplevelsessenteret Lalandia i Billund. Et fantastisk sted! Se gjerne litt på stedet i denne brosjyren: http://www.lalandia.dk/no/Aquadome/Pages/Aquadome.aspx

Debatten rundt et badeland i Tromsø har jo gått i flere runder, og vært mer eller mindre opphetet. Akkurat nå er den nok ikke på sitt heteste, men selv en liten gnist kan antenne det store bålet av formeninger rundt saken.

Selv er jeg veldig glad i Alfheim. Både den geografiske plasseringen og Alfheim som arkitektonisk framtoning. Det dårlige vedlikeholdet er jeg derimot mindre glad i.

Jeg nøyer meg gjerne med lite. Jeg trenger ikke hele det fantastiske Aquadome-i-Lalandia-konseptet her. Et spa-bad à la det Aquadomen hadde, ville derimot passet Tromsøs befolkning perfekt! Spa-badet holdt i overkant av 30 (kanskje 35?) varme, deilige, grader. I vinterhalvåret holder det rundt 24 grader. Den ene delen var innendørs, den andre utendørs. Et pleksiglass skilte innendørsbassenget fra utendørsbassenget. Det gikk godt an å dukke under pleksiglasset for både små og store. For de som ikke ønsket å dukke under vann, kunne man ta ei sidedør ut til utendørsbassenget. En variant av dette hadde nok fått Tromsøborgere med flere til å gå mann av huse!

Et barnebasseng med noe varmere vann, og noen flere plussgrader innenfor dørene til Alfheim svømmehall hadde heller ikke vært å forakte. I tillegg til ei gjennomgående renovering og god reingjøring, hadde jeg vært fornøyd.

Det er ikke for å være bakstrebersk, men hva i all verden er vel Tromsø uten Alfheim?

Vakre Alfheim - bildet er hentet fra Arkitekturguide Nord-Norge og Svalbard: http://www.ub.uit.no/baser/arkinord/categories.php?cat_id=91&l=norwegian

fredag 7. september 2012

Linda Boström Knausgård: "Grand mal"

For å si det med en gang: Du må være, eller i alle fall må JEG være i rolig, fredelig humør og ha godt med overskudd for å lese denne novellesamlinga. Her er det så mye hudløshet, tristhet, redsel og gudene vet hva, at jeg mister grepet og i alle fall forståelsen. Å lese denne mens jeg var hjemme med forkjølelse, var ikke så verst. Jeg trivdes med de første novellene. Å sette seg ned med den etter et par stressende jobbdager, nei det gikk ikke!

Det er nok ingen dårlig bok. Språket er ikke ille. Forfatteren får fram "grand mal", altså "stor sykdom" om man oversetter rett fra fransk. Det er også navnet på et tungt epileptisk anfall.

Jeg mister, dessverre, rett og slett tålmodigheten med novellene etter hvert. Jeg trives ikke med dem. Det er mulig at jeg på et eller annet tidspunkt tar opp ei Knausgårdbok igjen, men da vil neppe forfatteren hete Linda til fornavn.

onsdag 5. september 2012

Fransk på norsk - Delphine de Vigan

Å være smittefarlig innebærer at man må være hjemme fra jobb. Helst holde senga. Mye soving, men lesing må også til i bedre perioder.

Hva er vel da bedre for en tidligere frankofil enn å kose seg med en fransk forfatter, oversatt til norsk for enkelhetens skyld?

Delphine de Vigan har gitt ut syv bøker så langt. Noen av dem er oversatt til norsk. Jeg har tidligere lest "Underjordiske timer" (no. utg. 2010), og nå har jeg endelig fått lest hennes hittil mest prisbelønte roman "No og jeg" (no. utg. 2009).

Jeg vet ikke egentlig om jeg vil kalle bøkene hennes franske, eller kun parisiske. Det er lenge siden jeg frekventerte de parisiske gatene, men jeg kjenner igjen stemningen. Jeg kjenner igjen storbyen i "'Underjordiske timer" og de bostedsløse i "No og jeg". Jeg kjenner igjen den fatalistiske holdningen til brorparten av parisere/franskmenn. Oppgittheten og det underliggende skriket. Begge bøker er geniale i den åpne slutten, og begge bøkene ungår den amerikanske hangen til "happy ending" til tross for at man heller ikke får malt opp noen tragisk slutt. Muligheten er der, selvsagt.

Det kommer en ny bok fra Delphine de Vigan, oversatt til norsk, denne høsten. "Alt må vike for natten" heter den. En roman/dokumentar om forfatterens mor. Jeg skjønner at den må leses. Samtidig tenker jeg at dette er såkalt kvinnelitteratur, men i dette tilfellet er jeg glad for å være kvinne slik at jeg kan lese denne typen litteratur uten at noen ser skjevt på meg.

mandag 3. september 2012

Ida Zachariassen Sagberg: "Snart er det oss"

Ida Zachariassen Sagbergs bok "Snart er det oss" er ei novellesamling som geografisk sett finner sted i Tromsø. Det er ei av de få bøkene jeg har lest der jeg så til de grader kjenner meg igjen i kulissene.

Novella "Snart er det oss" gjør opptakten til boka. Den gjør et sterkt inntrykk på ei småbarnsmor som bærer et brennende ønske om å se sine barn bli voksne. Etter å ha lest denne, tenkte jeg at det kanskje var det greieste å lese de neste også en etter en. Riktig fordøye dem. Det tenker jeg ofte etter å ha lest ei god novelle.

Det gikk riktignok litt tid etter å ha lest novelle nummer en, men deretter ble det umulig for meg å holde igjen. Jeg slukte resten av novellene. I et jafs. Boka var med meg rundt omkring i huset, i påvente av at ungene skulle sovne, ved siden av fatet ved kveldsmåltidet, i godstolen foran tv-en - som jeg ikke så på.

Ida Zachariassen Sagberg: Det er ikke noen vits i å si annet en at jeg digger novellene dine. Kanskje fordi jeg er fra Tromsø? Jeg forteller ikke mer. De andre får heller lese og kose seg!